Verdidebatt

Epleskrotten

SEKSUALITET: Det går jenter rundt på min alder, som er vokst opp i frikirkeligheten og tenker om seg selv at de er epleskrotter. Det må dagens forkynnere ta innover seg. Det eneste som er modent for matsøpla er restene av en slik elendig forkynnelse.

Kvinners seksualitet har alltid vært gjenstand for kontroll i religionens navn, også innenfor kristendommen. Mange kvinner har blitt påført skam, som følge av moralske normer.

I nyere tid er det særlig en praksis jeg har fått høre om som jeg bare ikke klarer å glemme. I Brennpunkt- dokumentaren «Guds utvalgte», forteller unge jenter som hadde vokst opp i familier tilsluttet Jevhoas vitner, om hva konsekvensene var hvis de hadde utvist det trossamfunnet mente var seksuell umoral. Det ble nedsatt et domsutvalg, bestående av eldre menn. Foran disse mennene ble jentene avhørt og den såkalte seksuelt umoralske handlingen skulle bli beskrevet i detalj og vurdert opp mot de moralske standardene.

Kristine Banggren Gripsgård, Jusstudent med bakgrunn fra frikirkeligheten

Den hardeste konsekvensen; å bli fryst ut fra trossamfunnet. Som en konsekvens av det igjen; å bli utestengt av sin egen familie. Hjertet mitt brast da den ene jenta ble 27 år fortalte at det eneste hun fikk fra pappaen sin var et smilefjes på melding.

Uheldig forkynnelse

Jeg vet ikke om noen i min krets som har måttet stille i et domsutvalg. Domsutvalgene er forhåpentligvis en isolert praksis innenfor Jehovas vitner. Men; mange jenter i min generasjon, som har vokst opp i frikirkelige sammenhenger, bærer på skam som følge av svært uheldig forkynnelse kvinnelig seksualitet.

Hvem vil vel gi ektefellen sin restene av et eple? Eller være en epleskrott?

—  Kristine Banggren Gripsgård

Personlig har jeg opplevd tanken bak seksualundervisningen som god. Om å verne om egne grenser for eksempel. Kommunikasjonen rundt seksualitet har også endret seg i disse sammenhengene. Flere frikirkelige trossamfunn har tatt innover seg hvilken overseksualisert verden yngre generasjoner vokser opp i, og snakker i dag på en relevant måte til ungdommene. Det er en viktig utvikling.

Min generasjon (og garantert generasjoner over oss) kvinner bærer likevel noen narrativ med seg. Fortellinger du ble fortalt på leir, i konfirmasjonsundervisningen, på ungdomsmøte.

Dypt privat

Seksualitet er ikke bare personlig, men dypt privat. Noe som skjer bak lukkede dører og som ikke skal snakkes så mye om. Seksualiteten skal først utforskes i ekteskapet. Narrativet har blitt gitt av generasjoner før oss.

Paradoksalt nok er det gjerne de som mener at seksualitet ikke skal snakkes som mye om, som gjerne tillater seg å mene mangt og mye om for eksempel homofili (jeg trenger vel ikke vise til en annen kilde enn kommentarfeltet under en konservativ dagsavis).

Fortellingen har brakt skam på jenter som har vokst opp i frikirkeligheten i tiår på tiår.

—  Kristine Banggren Gripsgård

For et par år siden hørte jeg en kvinnelig kristen leder uttale foran en gjeng tenåringer at; «Sexlivet kan bli veldig bra etter fødsel». Rommet var elektrisk. Vent nå litt… Sa hun det? På en nøktern og kunnskapsbasert måte fortalte hun om kvinnens biologi og kvinnen som et helt eget autonomt seksuelt vesen, helt uavhengig av en mann.

Utfordringen er at disse tingene er ubehagelige og kleine å snakke om og at i frikirkelige miljøer, hvor mye er preget av egne troserfaringer, fortellinger, vitnesbyrd og opplevelser, sømmer det seg ikke å prate om seksualitet, også fordi det kan oppleves utleverende. Jeg har likevel troen på en generell og sunn samtale om temaet, som ikke trenger å bli privat.

Kvinner som epleskrotter

En jente fortalte meg følgende: I konfirmasjonsundervisningen på midten av 2000-tallet fikk jentene høre at de var som epler. Seksualiteten måtte vernes – og kun påspanderes mannen med stor M. Hvem vil vel gi ektefellen sin restene av et eple? Eller være en epleskrott?

Ikke bare er fortellingen en fysisk umulighet, men fortellingen har brakt skam på jenter som har vokst opp i frikirkeligheten i tiår på tiår.

Ved å ikke kommunisere noe til tenåringsjenter, kommuniserer du også noe

—  Kristine Banggren Gripsgård

Det er en kjensgjerning at det historisk sett har vært og fortsatt er, flest mannlige pastorer i norsk frikirkelighet. Det betyr at formidlingen av hva et kristent syn på seksualitet er, i stor grad har blitt formidlet av menn. Dette er ikke forbeholdt frikrikeligheten. Også i populærkulturen som skildrer seksualitet finnes det flest mannlige regissører, forfattere og artister.

Jevnaldrende jenter forteller om at da de var på leirfestivaler, var det som en del av undervisningen gjerne et «sex og porno»-seminar for guttene, mens jentene ble sendt på «selvbilde»-seminar. Ved å ikke kommunisere noe til tenåringsjenter, kommuniserer du også noe; seksualitet er forbeholdt guttene og ikke noe dere jenter trenger å bry dere om eller at seksualitet ikke er for dere.

Den virkelige synden

For dem som følger den verdikonservative ideelle kristne normen, utgjør en bryllupsdag forskjellen på «lovlig» og «ulovlig» sex. Lite snakkes det om at for enkelte kan skammen vare i mange i år. Hvis man har brukt tenårene på å få prentet inn at seksualitet er ulovlig og feil, hvordan skal kroppen plutselig takle signalene om at dette kan være lov – og greit, til og med kanskje… føles ganske bra?

I 2021 bør det være legitimt å snakke om kvinnelig seksualitet på en sunnere måte.

—  Kristine Banggren Gripsgård

Hvis man kombinerer disse narrativene, med den allmenne lite opplyste samtalen om kvinnelig seksualitet (se for eksempel bare Tyra Teodora Tronstads kronikk om klitoris i VG) illustrerer det særs godt hvordan resultatet blir en god dose skam. Skammen er det effektive virkemiddelet, som får folk til å dyttes i en spesiell retning.

Men i 2021 bør det være legitimt å snakke om kvinnelig seksualitet på en sunnere måte. Å forkaste noen gamle narrativ om seksualitet er en start. Å tørre å snakke åpent, kunnskapsbasert om seksualitet gir kunnskap og trygghet.

Den rosa boken Gleden med skjeden har prydet bokhyllen min i flere år. «Er den bra»? har folk spurt. «Kan jeg låne den», har jenter hvisket på vei ut av leiligheten vår. Fordi de har hvisket, så pakker jeg den kjapt inn i en handlepose og de legger den fort i veska. For meg er det indikasjon på at kvinnelig seksualitet er tabubelagt, fortsatt.

Det er jo virkelig det som er synden her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt