Konverteringsterapi er ikke omsorg

En rekke medlemmer fra konservative valglister i flere bispedømmeråd skriver i Vårt Land (28.9) at de er imot Kirkerådets høringssvar om å forby konverteringsterapi, og imot at barn skal vernes mot mishandlingen dette innebærer.

Foran seg skyver de besteforeldre, foreldre og andre omsorgspersoner, og påstår at de kan havne i fengsel for å «hjelpe dem til å forstå at de er bra nok som den gutten eller jenta de er født som». Vel, er man redd for å straffes med fengsel eller bøter for å presse unge mennesker til konverteringsterapi (også av «sjelesorg»-typen) og hindre dem fra å være seg selv, så har jeg et godt råd:

Lar du være å utøve vold mot et barn, ja så får du ikke straff.

Et åpnere samfunn

Dersom man er glad i barn og barnebarn, tar man dem på alvor. Jeg har blitt kontaktet av mange foreldre som har bedt om råd når barnet deres har uttrykt at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet de ble tildelt ved fødsel.

Da svarer jeg alltid: «Du skal være veldig glad du har en unge som stoler såpass på deg, at hen forteller deg hvem hen er. Det skal du ta til deg og være stolt av».

Det at så mange flere unge kommer ut som transpersoner nå enn tidligere, er ikke vanskelig å forstå. I dag har vi et samfunn som er langt mer åpent, mangfoldig og mindre transfobisk enn noen gang tidligere. De unge ser at andre har kommet ut før dem, og at det har gått bra.

I min oppvekst derimot, «fantes vi ikke». Måten konservative medlemmer i Den norske kirke argumenterer med at det dreier seg om «smitte» når flere nå kommer ut, er slående lik den argumentasjonen som ble brukt mot homofile i sin tid.

[ Kirkerådet går inn for forbud og straff mot konverteringsterapi ]

En advarsel

Jeg snakker av egen erfaring når jeg understreker at barn som opplever trygghet og åpenhet rundt sin kjønnsidentitet, har det langt bedre enn barn som møter trange rammer – enten det skyldes religiøs overbevisning, eller «bygdedyret».

Jeg vil advare om at slike holdninger kan skade forholdet mellom den unge og omsorgspersonene

—  Elin Stillingen

Dersom omsorgspersoner virkelig skal trygge sine barn og ungdommer, bør man la dem få lov til å utforske kjønnsroller og kjønnsuttrykk, og ta identiteten deres på alvor. For noen vil dette innebære et ønske om helsehjelp. Når motstandere av kjønnsmangfold advarer mot helsehjelp som noe skummelt og farlig, spør jeg meg selv om det ikke først og fremst handler om at man er imot at ungdom utforsker kjønnsuttrykk i det hele tatt.

Jeg vil advare om at slike holdninger kan skade forholdet mellom den unge og omsorgspersonene, og at skaden kan vare gjennom hele voksenlivet.

Å leve i skam

Et velkjent og godt utprøvd virkemiddel for å presse unge mennesker fra å være seg selv, er skammen. Skam er noe av de verste vi kan påføre andre mennesker.

Så godt som alle transpersoner jeg har møtt som er jevngamle med meg eller eldre, forteller om en oppvekst preget av frykt, skyld og skam. Bare å føle at kroppen og kjønnsidentiteten ikke stemte overens – for ikke å snakke om kjønnsuttrykk – medførte skam.

Vår opplevelse av å være en usynlig minoritet som skammet oss over hvem vi var, gjorde at vi brøt det 8. bud hvert minutt vi levde. Vi løy om hvem vi var. Livet ble ikke et liv, det handlet bare om å overleve.

Vår opplevelse av å være en usynlig minoritet som skammet oss over hvem vi var, gjorde at vi brøt det 8. bud hvert minutt vi levde.

—  Elin Stillingen

Mange ganger lurer jeg på om folk lik de som står bak kronikken i Vårt Land, virkelig jobber for troen, for evangeliet, og for at vi skal stole på Jesus.

For egen del holdt holdninger lik de som kommer til uttrykk i innlegget meg borte fra troen og fra Jesus i årevis. Da jeg endelig kunne leve et fritt liv, som meg selv, uten å på noen måte måtte lyve om hvem jeg er, og sluttet å skamme meg over å være kvinne og menneske – da kunne jeg endelig søke noe større i tilværelsen. Da fant jeg troen.

[ Elin er transkvinne. Nå har hun bekreftet sin identitet foran Gud ]

Svak argumentasjon

Kronikken til kirkemedlemmene inneholder dessuten en rekke uriktige påstander. Slike påstander har jeg forsøkt å komme til livs også ved tidligere anledninger i Vårt Lands debattspalter, i en meningsutveksling med KrFs Hans Fredrik Grøvan.

La meg gjenta det jeg skrev til han: pubertetsutsettende behandling er reversibelt. Ingen får hormonerstatningsterapi før man er helserettslig myndig, altså 16 år. Aldersgrensen for kjønnskorrigerende kirurgi i Norge er 18 år. Det er vanlig å stå på ventelister i årevis fra man fyller 18.

I kronikken fra DNK-medlemmene påpekes det at man de siste årene har sett en «eksplosjon i antall jenter i tidlig tenåringsalder som plutselig og uten forvarsel ønsker å bli gutt». De sår tvil om dette dreier seg om reell kjønnsinkongruens, og at det heller handler om psykiske problemer.

De som er født i jentekropper er muligens flinkere til å snakke om hvem de er tidligere enn de som er født i guttekropper.

—  Elin Stillingen

Her må det ryddes opp, for dette er svake argumenter. For det første: Det som kan oppleves som «plutselig og uten forvarsel» for omgivelsene, trenger ikke være det for den som har kommet ut som seg selv. Tvert i mot kan en ha båret på denne vissheten lenge, kanskje hele livet.

For det andre: Tall fra Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens viser at personer født i guttekropper er overrepresentert blant dem som oppsøker helsehjelp etter fylte 18 år. Forskjellen ligger altså i når man oppsøker hjelp. De som er født i jentekropper er muligens flinkere til å snakke om hvem de er tidligere enn de som er født i guttekropper.

Kjønnsinkongruens er reelt, og er således beskrevet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin diagnosemanual ICD nr 11.

Dette er ikke omsorg

Om man så ser bort fra kunnskapsløsheten som utvises i kronikken, så står likevel ett argument igjen hos kronikkforfatterne: å forsøke å hindre unge mennesker i å være seg selv, er omsorg.

Det er det ikke. Å ikke ta unge mennesker på alvor når de forteller hvem de er, er det motsatte. Retten til å utføre handlinger som konverteringsterapi, selv om de måtte være basert på religiøs overbevisning, må ikke få et sterkere vern enn retten til å slippe å bli utsatt for dette. Spesielt for barn og unge.

[ Transkvinne: «Etter mange vonde år var det til slutt Gud som anerkjente meg som kvinne» ]