Verdidebatt

Ikke vår historie?

NORSKE JØDER: Dersom vi ikke kvitter oss med majoritetsblikket, vil vi aldri få noe mer enn begrenset innsikt i den jødiske minoriteten i Norge.

Vibeke Kieding Banik, norske jøder, debatt

Sist uke rettet Vårt Land fokus mot ensidig fremstilling av jøder som ofre i norske læreverk i grunnskolen. Jeg har selv uttalt til avisen at vekten i undervisningen ligger på holocaust, mens den bredere forståelsen om jødenes plass i europeisk historie er derimot nesten fraværende.

Lenge var historiefaget nasjonssentrert og identitetsorientert, og fokusert på sentrale hendelser for å forstå politisk og sosio-økonomisk utvikling i en stat. Med nasjonsbyggingen kom også behovet for å utvikle et «vi» – med klare avgrensninger til de som ble definert utenfor.

Vibeke Kieding Banik

Kulturell utvikling ble tillagt mer vekt. I en slik sammenheng forble jødene Europas «andre», men gikk fra å være en religiøs minoritet til å bli biologisk «de andre». De var ansett som et folk uten en stat, som skilte seg ut religiøst sett og som hadde andre tradisjoner. I tillegg til at det bidro til legitimering av jødehat, betød det også at gruppen ikke fikk plass når historien skulle skrives.

Nå tenker vi delvis annerledes. En framstilling med ensidig fokus på kriger, menn og kongerekker, hadde vakt debatt i dag. Historie er kjønns-, miljø- og klasseperspektiver – for å nevne noe. Hvorfor er ikke jødenes historie da en systematisk integrert del av norsk historie?

Fragmentert kunnskap

Jødiske Oskar Mendelsohn var den første som utga en samlet framstilling av norsk-jødisk historie. Det som i utgangspunktet skulle være et lite skrift for menigheten ble et tobindsverk i 1986. I akademia fantes det fram til rundt år 2000 minimal interesse for det jødiske. Dermed ble heller ikke kunnskap produsert.

Gradvis vokste det fram interesse for Holocaust, men tiden før og etter folkemordet ble oversett. Først i 2009 kom den første phd-avhandlingen om norsk-jødisk historie. Da som nå er både undervisning og forskning avhengig av ansattes faglige interesse. Det utlyses ikke stillinger med særlig fokus på jødisk historie, og ny kunnskap kommer som oftest til i masteroppgaver og tidsbegrensede forskningsprosjekter med avgrenset finansiering.

Først i 2009 kom den første phd-avhandlingen om norsk-jødisk historie.

—  Vibeke Kieding Banik

Relatert til dette er perspektivene i historiefagets underdisipliner. Her forsvinner også ofte minoritetserfaringer. Når vi for eksempel leser om arbeiderkvinners inntreden i arbeidsmarkedet, er det majoriteten vi lærer om. Da forblir vår kunnskap tilsvarende fragmentert, og vi mister muligheten til mer systematiske framstillinger av jødiske erfaringer i lærebøker og andre steder.

En blind flekk?

Innvandring til Norge framstilles ofte som et etterkrigsfenomen som begynte på 1960-tallet med påfølgende debatter om integrasjonsevne og –vilje og myndigheters respons. Dermed overser vi jøder og andre minoriteter – og deres erfaringer – som har vært i landet hundre år eller mer.

Pakistanere var ikke de første med utenlandsk opprinnelse som etablerte kiosker på Grünerløkka. Nylige innvandrede jødiske menn og kvinner var flere tiår tidligere ute. De var også tidligere ute med å navigere i et farvann hvor religion betød stadig mindre og tilhørigheten til det nye hjemlandet ble stilt spørsmål ved – tematikk også i innvandringsdebatter i dag.

Vi kan også spørre om skolens behov for aktualisere undervisning er en ulempe for helhetlig kunnskap om det jødiske. Når Holocaust nå virkelig har kommet på timeplanen og i tillegg skal virke forebyggende, og Midtøsten-konflikten jevnlig blusser opp, kan det tenkes at en del lærere mener at kunnskap om jøder har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i klasserommet.

Selvransakelse og majoritetsblikk

Å forstå seg selv som stat i lys av ens behandling av minoriteter kan være smertefullt. Norge stengte jøder ute i 1814, lot dem svært motvillig få statsborgerskap i mellomkrigstiden og bidro til Holocaust. Dette vet vi fordi det er forsket på det.

Samtidig er det forsket langt mindre på konsekvensene for jødene og enda mindre på deres respons på dette. Vi har lenge visst mye om ulike norske gruppers holdninger til Israels tilblivelse og eksistens, men det tok forunderlig lang tid før noen undersøkte hva en jødisk stat betød for jødene i Norge.

Dersom vi ikke kvitter oss med majoritetsblikket, vil vi aldri få noe mer enn begrenset innsikt. Et mål må være systematisk kunnskap som også omfatter jøder som aktører i eget liv både kollektivt og individuelt.

Israel

Vi må også stille spørsmålet om oppfatninger av nærhet til Israel og den betente posisjonen Midtøsten-konflikten har i offentligheten spiller en rolle.

Politibevoktning og høy sikkerhet rundt synagogen er direkte relatert til konflikten, og når den blusser opp øker truslene mot medlemmene. Spørsmålet blir da om en slik tenkning også preger oss også i andre sammenhenger. Er det slik at vi nedprioriterer jødisk historie fordi den oppfattes som kontroversiell, fordi vi da kan anklages for å ta side og da, for noen, også feil side?

Er det slik at vi nedprioriterer jødisk historie fordi den oppfattes som kontroversiell

—  Vibeke Kieding Banik

Det verserer historier i det jødiske miljøet som viser hvordan medlemmer blir forbundet med å være utenlandske, også israelske, i dag. Spørsmålet blir da hvor mange som egentlig vet at den jødiske befolkningen har en lang historie i Norge, og om vi klarer å skille mellom dem og jødisk-israelske statsborgere.

Minoriteter og «oss»

Minoriteter er generelt mindre representert i historieskrivingen og -formidlingen i Norge, og det tok lang tid før de i det hele tatt fikk en plass. Snarere var målet, med samene som et smertelig eksempel, assimilasjon.

Den norsk-jødiske befolkningen har i tillegg alltid vært liten, og historisk sett hatt en relativ lav sosioøkonomisk status. Den hadde også lenge bevisst en lavprofilert integrasjonstrategi for ikke å vekke latente fordommer.

Men det kan ikke være en minoritets ansvar at deres historie skal bli en del av den større historien. Det er også storsamfunnets oppgave. Minoriteter er en del av vår historie. Og skal vi kunne motarbeide antisemittisme, er det selvsagt viktig å lære om hva antisemittisme er.

Men minst like virkningsfullt er en langt mer proaktiv linje: ved å lære om hvem jødene virkelig er og deres historiske bakgrunn, setter vi som majoritetssamfunn oss selv i stand til å motarbeide antisemittiske holdninger og handlinger ved kunnskap om hvor feil antisemittiske påstander faktisk er.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt