«Vi visste de skulle drepe dem»

«Vi visste de skulle drepe dem» proklamerer en nederlandsk eks-soldat i et stykke som settes opp i Nederland. Stykket er skrevet av Alma Mustafic, og er basert på hendelsene som skjedde de tragiske, sommervarme julidagene i Srebrenica. Mustafic var 14 år da hun mistet faren i folkemordet. I dag er hun en av de overlevende som formidler det som skjedde. Stykket er del av hennes mantra: «aldri tie, aldri glemme».

Folkemordet - og alt før

Krigen i Bosnia-Herzegovina varte fra april 1992, og til verdensmaktene bestemte seg for å avslutte den etter massemordet av 8372 gutter og menn. 11. juli 1995 markerer dagen for folkemordet i Srebrenica. Men byen hadde allerede vært beleiret i tre og et halvt år. I juli måned hadde tusenvis av mennesker samlet seg i FN-leiren i håp om sikkerhet.

Byen Prijedor teller 3300 døde. Manges levninger er fortsatt ikke identifisert eller funnet. I Sarajevo mistet 11.541 mennesker livet, der 1601 var barn, under den 1425 dager lange beleiringen av byen.

For verdenssamfunnet ble Srebrenica vendepunktet. Andre krigsforbrytelser som hadde blitt begått i løpet av årene 1992-1995 var ikke nok til å få dem til å handle resolutt. Dette kommer tydelig fram av FNs handlinger i dagene før 11. juli.

Dessverre ble ikke krigens brutaliteter – med etnisk rensing, massemord, voldtekter og dødsleir – «kronet» som folkemord før stormaktene våget å handle. Deler av denne historien møter vi i filmen «Quo Vadis, Aida?».

[ Massakren i Srebrenica heimsøkjer tre land ]

Et handlingslammet FN

I september skal filmen, som følger historien til FN-tolken Aida, vises i Trondheim og Oslo. Filmen er regissert av Jasmila Zbanic, og i likhet med det kommende teaterstykket, formidler den julidagenes absurditet: mennesker som blir drept på grunn av sin religiøse tilhørighet og FNs totale kollaps i møtet med nå folkemord-dømte general Ratko Mladic.

Soldaten i Mustafics stykke sier altså: «vi visste de skulle bli drept». Disse ordene speiles også i scener i filmen, der en ung soldat ser hvordan muslimske menn ledes bort av serbiske soldater og skytes bak en av bygningene i FN-leiren. Hendelsene blir ikke trodd av de høyest rankede FN-offiserene – ingen kan begå forbrytelser i et område som FN kontrollerer. Men vi ser at FN-soldatene står handlingslammet i møtet med general Mladic, som ikke følger reglene for krigføring.

Å se og høre et av de verste øyeblikkene i europeisk historie er utrolig krevende.

—  Amina Selimovic

Uutholdelig filmvisning

Å sitte i salen og kjenne seg igjen i frykten, kaoset og avmakten er uutholdelig. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å ikke se filmen. Lovet meg selv å ikke utsette meg selv for mer re-traumatiserende situasjoner for en stund.

Det er én ting å snakke om etnisk rensing og folkemord – der er det jeg som har kontrollen og kan styre hvor dypt jeg klarer å gå den dagen. Det er noe annet å se folkemordet i Srebrenica utspille seg på storskjermen. Ikke at det å snakke om krigens brutalitet er enkelt, for det er det ikke. Men å se og høre et av de verste øyeblikkene i europeisk historie er utrolig krevende.

At andre som satt i salen også var nervøse for å se filmen var tydelig. Det var ingen latter og knising før filmen startet. Ingen rasling med godteripapir. Ingen lys fra mobilen som forstyrret mørket. De få gangene jeg våget å se rundt meg så jeg de andres blikk rettet mot lerretet med øynene vidåpne i skrekk.

[ Straffbart å fornekte Srebrenica og folkemord ]

Tårer og sinne

Mens jeg satt og ventet på at filmen skulle starte fortalte jeg meg selv gjentatte ganger «pust, bare pust» – i et håp om å ikke miste meg selv. Filmen startet på samme vis, med en familie som satt og pustet dypt sammen. De – og jeg – prøvde vårt beste for å komme gjennom øyeblikkene som nå skulle komme.

Gjennom filmen gjaldt det å huske å puste og ikke la seg kveles av følelser, men da Aidas hyl traff meg, hjalp ikke pustingen lenger. Hylet klang gjennom kinosalen. Å la seg bevege var det eneste som ville fylle lungene med luft.

Det er dager disse følelsene styrer og forgifter sinnet.

—  Amina Selimovic

I det øyeblikket var det ikke lenger mulig å kontrollere tårene. Mens jeg tviholdt min søsters hånd, lot jeg tårene strømme. De presset på og med dem alle følelsene som jeg hver dag jobber så hardt for å holde unna: sinnet over de som begikk folkemordet, sinnet over politikere som ikke våget å handle, hjelpeløsheten over å ikke kunne hjelpe, skyldfølelsen over å ha overlevd.

Den dype kjærligheten

Det er dager disse følelsene styrer og forgifter sinnet. Men kjærligheten for de som ble revet bort på så brutalt vis, bringer meg tilbake. Å hengi seg til sinnet, hjelpeløsheten og skyldfølelsen er å dyrke sin egen undergang.

Kjærligheten til min bror, min far, mine onkler, fettere, naboer, landsmenn og landskvinner gir mening og styrke. Å formidle alt som skjedde – etnisk rensing, massedrap og voldtekt – som ble begått i Prijedor, Foca, Grabovice, og mange andre byer før det kulminerte i folkemordet i Srebrenica, beroliger og gir håp.

Kjærligheten til min bror, min far, mine onkler, fettere, naboer, landsmenn og landskvinner gir mening og styrke.

—  Amina Selimovic

«Quo Vadis, Aida?» er laget for å hedre minnet av 8372 individer som ble ofre for en umenneskeliggjørende ideologi. Dens oppgave er å være en motvekt til fornektelsen av folkemordet. Den er også laget, lik det kommende teaterstykket, for dere som står utenfor vår tragiske historie.

Det er kun når også dere andre velger å ta del i minnet, at hatet som førte, og fortsatt fører til umenneskeliggjøring av andre, kan motarbeides.

[ Han tjener seg rik på andres omsorgsbehov: – Hvorfor er jeg skurken? ]