I 24 år har norske myndigheter – både politiske og byråkratiet – hatt en formening om at adoptivfamilier klarer seg fint etter at de har blitt en familie, og at de ikke trenger noen spesiell form for hjelp.
Det synet har myndighetene stått på selv om det har kommet rapporter som sier at dette ikke stemmer, adopterte selv har reist seg og sagt at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen og statistikk har vist at adopterte - og adoptivfamiliene - har en rekke utfordringer.
Det viser seg nå at dette mer eller mindre er en feilslått politikk.
[ Mener etterlengtet adopsjonsrapport hoppet bukk over de adopterte ]
Følges ikke opp
Folkehelseinstituttet kom 31. august med rapporten «Bedre føre var OG etter snar». Her fremkommer det at hele 3 av 4 adoptivforeldre har barn som har hatt vansker.
I rapporten kommer de med flere konkrete anbefalinger til forbedringer, spesielt etter at de adopterte har kommet i ny familie og når de vokser opp. FHI peker også på at familiene følges opp for dårlig - ikke minst sammenlignet med barnevernsbarn i Norge: «Oppfølgingen av våre adoptivbarn, som ofte er andre lands barnevernsbarn, står i stor kontrast til hvordan vi følger opp egne barnevernsbarn som kommer i fosterhjem.»
Fosterfamilier får en nøye veiledning i spesifikke problemer de kan møte, og de blir satt i stand til å takle utfordringer på en helt annen måte enn adoptivfamilier. Kursmodulene har stadig blitt videreutviklet og utvidet, og det tilbys stadig flere kurs.
Adoptivforeldre gjennomgår et adopsjonsforberedende kurs over to helger, ofte flere år før de blir foreldre.
— Stiftelsen Adopsjon i endring
Adoptivforeldre gjennomgår et adopsjonsforberedende kurs over to helger, ofte flere år før de blir foreldre. Et kurs som knapt har vært videreutviklet siden det ble introdusert.
Byråkratiet og politikerne har fått mange sjanser til å justere politikken, men de har så langt latt være å benytte så veldig mange av dem. FHIs rapport er et steg i riktig retning, men det er verdt å merke seg at de adopterte selv ikke er hørt i forbindelse med denne rapporten, som kun tar for seg adopsjoner i tidsrommet 2003 - 2010.
Det er først når også de adopterte over 18 år har blitt hørt at vi vet hvilke tiltak som skal settes inn - til hvilken tid.
En vanlig misforståelse
Vi har en mistanke om at mange tenker på de utenlandsadopterte som heldige – som kommer til rike Norge og til en ressurssterk familie. Så enkel er ikke virkeligheten.
Det å bli adoptert fra et annet land er i seg selv en traumatisk opplevelse for barnet, og det er noe både den adopterte og familien skal forholde seg til resten av livet. Du er ikke heldig fordi du mister alt du kjente til og alt du har hatt.
I en tradisjonell adopsjon er det også slik at barnet overtas av foreldre som kanskje også har hatt mer enn sin dose av utfordringer knyttet til barnløshet. Denne prosessen både former og setter spor og kan påvirke både forholdet mellom de voksne og mellom foreldre og barn.
Det er dermed heller ikke gitt at du er heldig fordi du kommer til det myndighetene har definert som en ressurssterk familie.
To råd til Bufdir
Adopsjon som alternativ til familiedannelse er svært komplekst, og hverken kan eller bør overlates til tilfeldighetene. Stiftelsen Adopsjon i Endring jobber kontinuerlig for at det skal bli lovfestet obligatorisk oppfølging av adoptivfamiliene. All erfaring vi har viser at behovet er stort. FHIs rapport understreker dette poenget.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal bruke rapporten fra FHI til å gi råd videre til departement og politikere. De kan få med seg to konkrete råd fra oss:
- Bruk sjansen nå til å korrigere kursen – det er ikke for sent å snu.
- Oppsøk aktivt og hør på både adopterte og deres familier. Adopsjon er en livslang prosess.