Au, sa jeg til meg selv. Jeg leste undersøkelsen som viste at Kristelig Folkeparti var det partiet som var minst likt – sammen med Frp. Over 65 prosent av Norges befolkning sa de mislikte KrF. Det må altså være langt flere døpte og mennesker som kaller seg kristne som misliker det kristelige partiet, enn de som stemmer på det.
Jeg kan forstå det. For det gjør vondt når det eneste partiet som kaller seg kristelig går mot det som er hjertesaker i livet mitt. Samtidig antar jeg at andre kan ha det likedan om jeg bruker ordet kristen på mine hjertesaker.
Jeg ønsker kort sagt at partiet slutter å kalle seg kristelig
— Dag Hareide
Spørsmål som er større enn KrF
For mange tiår siden var jeg med på å starte stevner for «kristne sosialister». Det var en sorg og fortvilelse i det. Et håp om at det kristelige ikke lenger skulle knyttes til KrF, i borgerlig allianse med Høyre, som er de rikes parti.
Det hadde på en måte vært mer realt med flere kristelige partier knyttet til forskjellige politiske retninger. Men da faller vi i samme fellen, i adjektivkristendommens bedrøvelige historie.
Om jeg skulle erklære meg som sosialist eller liberal eller konservativ i dag, så vil jeg foretrekke å si at jeg er det og kristen. Ikke kristen som et uthengskilt på en ideologi. For dette er et spørsmål som er større enn KrF. Jeg skriver i en kristelig avis. Jeg vokste opp i det kristelige skolelaget, gikk på kristelig gymnas og vedkjenner meg som kristen når folk spør (selv om jeg ikke vet hva de legger i det).
[ Kirkemedlem: «Kirken gjør seg til ropert for ytterliggående krefter» ]
Da adjektivet spredde seg
Det begynte i Antiokia i første århundret. Disiplene, eller «vi som følger veien» som de kalte seg, ble av andre kalt for «kristne». Et kallenavn på personer satt av noen utenfra. Men ingen av Bibelens forfattere bruker adjektivet kristen. Det er bedre å bruke personlig pronomen med verb for å uttrykke evangeliet.
Men når kirken fikk statsmakt, spredde adjektivet seg. Vi fikk kristne og hellige kriger, kristne eiendommer, kristne nasjoner med kristne lover. Det er som om adjektivkristendommen limer «de som går veien» til maktutøvelse. Ofte grusom maktutøvelse gjennom århundrene.
Det er som om adjektivkristendommen limer «de som går veien» til maktutøvelse.
— Dag Hareide
Ettersom kirken mistet makt, trakk man seg tilbake og begrenset adjektivkristendommen. Som sosiolog er jeg vant med å regne med fire grunnleggende institusjoner i samfunnet: Økonomi (produksjon og forbruk), staten (maktfordeling), familien (kontroll over fødsler og sex) og religion.
Først ga kirken opp dominans i økonomi og statsmakt. Den kjempet lengre for å definere familielivet og det religiøse. Men nå er vi inne i et samfunn hvor også det defineres av flere livssyn og religioner.
Finnes det en annen måte å forholde seg til dette på – enn å klistre adjektivet kristen på det man vil? Jesus har sterke budskap innen alle disse institusjonene. Og om du teller vers så sier han mangfoldige ganger mer om forbruk, rikdom og makt enn om sex og familieliv.
Men i KrF hører jeg snakk om kristen familiepolitikk, men ikke kristen skattepolitikk og kristen oljepolitikk. KrFs «kristne» skattepolitikk har ført til at deres valgkampstøtte kommer fra milliardærer og ikke fagforeninger.
[ Olaug Bollestad: «Småbarnsforeldre som ønsker et roligere familieliv, blir 'shamet'» ]
Hvilken rett har KrF?
Hvorfor plager jeg KrF? Det er andre partier som jeg er mer uenig i. Jeg liker noe av politikken og enda mer noen av menneskene i KrF. Men det er dette «kristelige» adjektivet jeg sliter med.
Det kunne jo vært fristende å få et parti som kalte seg kristelig og hadde mine synspunkter på klima, naturvern, arbeid mot økende ulikhet osv. Men selv om KrF skulle endre seg, ville adjektivkristendommens bedrøvelige historie fortsette. Jeg ønsker kort sagt at partiet slutter å kalle seg kristelig.
KrF er et vanlig parti bortsett fra navnet.
— Dag Hareide
Hvilket rett har KrF til å bruke det adjektivet? Et klart flertall av det norske folk er medlemmer i kirkesamfunn. Under seks prosent av dem vil stemme på KrF i valget ifølge meningsmålingene. Likevel har adjektivet en slags mytisk tiltrekning på noen.
Hvorfor sirkler en kristen dagsavis så mye rundt de få kristne som velger dette partiet? Hvorfor oppfordrer noen indremisjonsledere folk til å stemme KrF når mange andre partier står for de samme sakene? Stort sett alle sakene KrF står for, støttes av et eller flere andre partier. KrF er et vanlig parti bortsett fra navnet.
Den farlige blasfemien
Det er naturligvis et dilemma her, og adjektivet kristen/kristelig vil fortsette å bli brukt om mye.
På den ene siden ønsker vi å vise fram Jesus Kristus og hans budskap om både rikdom, maktbruk, familieliv og religiøst liv. På den andre siden har vi det som sies i det andre budet om å misbruke Guds navn.
Den farligste blasfemien er ikke den som angriper Kristus – det er heller den som framstiller seg som en følger av Kristus men ikke er det, ikke lever det. Så får vi trøste oss til nåden som er partiløs.