Verdidebatt

Det gråtende dyret

HELSE: For mange vil hjelpeløsheten vende tilbake mot slutten av livet. Derfor undrer det meg at helse ikke har en viktigere plass i valgkampen.

HJELPELØS: «Det gråtende dyret, mennesket, har ingen bruksanvisning for overlevelse», skriver Aud Irene Svartvasmo.

Naturvitenskapsmannen Plinius den eldre kan ha vært av de første som observerte at gråten er en viktig del av det som definerer oss som mennesker. Han levde ved begynnelsen av vår tidsregning, og omkom ved Vesuvs utbrudd år 79 e.Kr.

Mens dyrene fra begynnelsen av vet hvordan de skal oppføre seg og hva som skal til for å overleve, er menneskebarnets viktigste evne gråten. Totalt hjelpeløse kommer vi til verden. Når babyen gråter, aktiveres utdrivningsrefleksen i mors bryst, og den andre overlevelsesmekanismen melder seg.

Babyen finner veien til brystet og suger i seg de første, livgivende dråpene. Vi fødes uten annen bruksanvisning enn gråten og – vil jeg legge til – evnen til å la oss friste: Evnen til å suge – og slik i korte øyeblikk lindre dødsangsten.

Aud Irene Svartvasmo

Livets under

I mai kom mitt tredje barnebarn til verden. Enda så glad jeg er i ord, blir jeg stille i møte med dette ufattelige mirakelet som i det ene øyeblikket er skjult bak den stramme magehuden til datteren min, og i det neste øyeblikket er ute: en dunete, hjelpeløs og bitte liten borger av verden, rustet til livet med evnen til å gråte, evnen til å appellere til vår kjærlighet, omsorg og tålmodighet.

På hestegården ved hytta vår, kom et føll til verden omtrent samtidig. Kort tid etter fødselen stavret den slimete bylten seg på bena. Føllet vandrer nå rundt på enga og ser ut som en fullt ferdig miniutgave av mammaen sin.

Den ble vel heller ikke født med bruksanvisning, men med langt større evne til å klare seg i denne verden. Fortsatt er det mange måneder til babyen skal sette bena under seg. Plinius’ tanker gir gjenklang i erfaringen.

Den skjøre verdigheten

Årene går, og i lange perioder lykkes vi med å fremstå langt mer overlevelsesdyktige. Vi kler på kroppene. Ikler dem verdighet, så å si. Pynter dem etter beste evne og forsvarer oss mot hjelpeløsheten med tanker og resonnementer.

For mange av oss glipper det igjen på et eller annet tidspunkt. Det kan være fordi helsa svikter, fordi alderen begynner å tynge eller fordi intellektet ikke lenger står oss bi. Og dermed vi er der igjen, avkledd vår ytre verdighet.

I et vanlig livsløp vil mange av oss komme i en situasjon der hjelpeløsheten vender tilbake igjen mot slutten av livet. Det blir tydelig at vi fortsatt er det gråtende dyret – at vi fødes slik, og at vi også dør slik. Hadde vi vært hester ville vi blitt skutt på dette stadiet i livet. I stedet vekkes det heldigvis noe i oss. En ømhet. En varme. En vilje til å ta vare på.

Det undrer meg at helse ikke har en viktigere plass i valgkampen

—  Aud Irene Svartvasmo

Det undrer meg at helse ikke har en viktigere plass i valgkampen. FNs klimarapport kom på et tidspunkt som endret hele fokuset i årets valgkamp. Det er ikke lett å nå frem med så mye annet, for dersom vi ikke lenger har en klode, hva skal vi da med skole og helsevesen?

Men ansvarlige politikere må klare ha flere tanker i hodet samtidig. Vi skal leve, fødes og dø, slekt skal følge slekters gang lenge ennå, uansett om vi redder oss inn på fallrepet eller de har rett de som spår den totale undergang. Uansett er det ikke uvesentlig hvordan vi skal ha det den tiden vi eventuelt har igjen på jorda.

En ømhet på livets side

Det gråtende dyret, mennesket, har ingen bruksanvisning for overlevelse. Men vi har en ømhet i oss som er på livets side. Den vekkes i oss når vi holder den nyfødte i armene, eller følger våre gamle foreldre de siste skjøre årene av livet.

Den vekkes når vi ser klimatrusselen henge over oss og vi hører jordens nødskrik: Det er ømheten for det sårbare livet som rører på seg.

Godheten brytes mot det som vil ødelegge og rive ned.

—  Aud Irene Svartvasmo

I begynnelsen var gråten og fristelsen. Gråten hjalp oss å overleve. Den gode fristelsen gjorde at vi valgte livet. Senere kom også den onde fristelsen. Den som fører til at vi lever over evne og blir mer av et rovdyr. Godheten brytes mot det som vil ødelegge og rive ned.

Hva jeg skal stemme i år, vet jeg ennå ikke. Jeg synes det er vanskeligere enn noen gang. Men jeg gjør Nordahl Griegs ord til mine, igjen. Ordene som har fulgt meg fra jeg selv var et barn: Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menneskenes jord. Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt