Verdidebatt

Rike land støvsuger markedet for vaksiner

VAKSINER: Politiske ledere framsnakker rettferdig fordeling av vaksiner. I praksis gjør de det stikk motsatte.

Catharina Bu, vaksine, debatt

«Vi er inne i en fjerde bølge», uttalte assisterende helsedirektør Espen Nakstad nylig. Antall smittede er på vei opp i Norge, men forskjellen fra tidligere er at færre blir alvorlig syke og innlagt på sykehus.

Slik er det ikke i andre deler av verden. Den sørafrikanske regjeringen har uttalt at de venter at den fjerde bølgen vil treffe dem i begynnelsen av desember, og i stor grad ligne på den tredje bølgen. Det vil si: bringe et svakt helsesystem i knestående. Nyere forskning viser at Sør-Afrika kan være ett av landene i verden som er hardest rammet av coronaviruset.

Catharina Bu, Internasjonal rådgiver i Tankesmien Agenda

Internasjonalt darwinistisk spill

Samtidig ble det nylig kjent at Sør-Afrika skal sende opp mot 10 millioner vaksinedoser til Europa. Vaksinene er delvis produsert for legemiddelgiganten Johnson & Johnson. Sør-Afrika har selv kun mottatt en brøkdel av sin bestilling på 31 millioner doser fra selskapet. Dette til tross for at kun 8 prosent av befolkningen er vaksinert. På hele det afrikanske kontinentet er tallet enda lavere. Kun 2 prosent av befolkningen er vaksinert.

Til sammenligning har snart 90 prosent av den voksne befolkningen i Norge fått minst én vaksinedose, og 68 prosent er fullvaksinert.

At det smitteutsatte landet på Afrikas sørspiss må sende vaksiner til et Europa som nærmer seg bred vaksinedekning, viser tydelig at pandemihåndteringen har blitt et slags internasjonalt darwinistisk spill der de rike og mektige vinner.

«Begraver døde i stillhet»

The Economist la i forrige uke fram en rapport som viser at land som ikke er i stand til å vaksinere minst 60 prosent av befolkningen innen midten av 2022, vil til sammen tape over 20.000 milliarder kroner de neste tre årene. Det er de fattigste landene som vil tape mest på grunn av forsinket vaksinering.

Likevel er den rådende fremstillingen av pandemien er at det er Vesten som er hardest rammet. Det er riktig at amerikanske og europeiske land har hatt flest smittede og døde i henhold til offisielle tall, men flere eksperter peker på høye mørketall.

Covid-19 er en sterk påminnelse om at måten vi har rigget verdens økonomiske og politiske system på, er dypt urettferdig.

—  Catharina Bu

Rike land fører nemlig betydelig bedre statistikk over dødelighet enn det fattige land gjør. De folkerike landene Etiopia og Nigeria har for eksempel ingen slik oversikt. En studie fra Sudan viste at hele 98 prosent av covid-relaterte dødsfall mellom mars og november 2020 etter all sannsynlighet ikke var registrert. Antallet mennesker som har dødd av covid-19 i Afrika er sannsynligvis elleve ganger høyere enn det offisielle rapporter tilsier.

Dr. Maysoon Dahab ved London School of Hygiene and Tropical medicine sier det slik: «Dette er en fortelling om én gruppe land som har råd til å behandle syke og sørge over de døde, og en annen gruppe land som begraver et høyt antall døde i stillhet».

Rammes hardest av smitteverntiltak

Mangel på vaksiner er selvfølgelig ikke hele problemet. Mange av verdens fattigste land har svake helsesystem med for få kvalifisert helsepersonell, lite tilgjengelig utstyr og medisiner, og i mange tilfeller høye brukerbetalinger. Mens en liten elite i de fattigste landene har kunnet reise utenlands for behandling eller benytte seg av private tjenester, er de fleste fattige overlatt til seg selv.

Skam over smitte, og vaksineskepsis på grunn av desinformasjon og manglende tillit til myndighetene, er utbredt. I tillegg har et menneske som lever under fattigdomsgrensa liten mulighet til å kjøpe munnbind eller betale for en test.

Det er også de fattige som rammes hardest av smitteverntiltak, økonomisk nedgang og politisk ustabilitet som følger med pandemien. I nevnte Sør-Afrika er arbeidsløsheten nå på hele 34,4 prosent, den høyeste i verden. Anslag over hvor mange flere mennesker i verden som vil falle i kategorien «absolutt fattige» som følge av pandemien, varierer mellom 85 og 500 millioner, avhengig av hvordan man måler.

De fleste av disse bor i byer i lav- og mellominntektsland og livnærer seg av løsarbeid i uformell sektor, den sektoren som er hardest rammet av strenge smitteverntiltak under pandemien. Ifølge ILO befinner opp mot 90 prosent av arbeidere i lavinntektsland seg i denne gruppen.

Taler til døve ører

«Ingen er trygge før alle er trygge», sier til stadighet politiske ledere, og framsnakker rettferdig fordeling av vaksiner. I praksis gjør de det stikk motsatte. Rike land har støvsugd markedet for vaksiner. Hele 75 prosent av 4,8 milliarder vaksinedoser i verden har gått til bare ti land, melder Verdens helseorganisasjon.

Med andre ord er det sterke kapitalkrefter i sving. Dette til tross for at store deler av forskningen på koronavaksinen kommer fra offentlige midler og vaksinen må ansees som et offentlig gode.

I Verdens handelsorganisasjon har også rike land og legemiddelsektoren motarbeidet krav fra de fattige landene om at patentrettigheter på vaksine, legemidler og utstyr må deles, slik at flere land kan produsere dette selv og ikke være avhengige av veldedighet fra de rike landene. Så langt har de talt til døve ører.

Setter profitt foran rettferdighet

Covid-19 er en sterk påminnelse om at måten vi har rigget verdens økonomiske og politiske system på, er dypt urettferdig. Det er også en advarsel om at neste globale krise kan bli enda verre. Men covid-19 representerer også en mulighet til å bygge en mer rettferdig og bærekraftig verden. Da må mer økonomiske midler deles og fordeles, og alle land må få muligheten til å være med i beslutningstaking som angår dem.

Det innebærer at FN må få økt makt, midler og legitimitet til å håndtere globale kriser. I et helseperspektiv betyr dette at Verdens helseorganisasjon tar demokratiske avgjørelser til det beste for alle, og at det ikke er opp til legemiddelselskapene i forhandlinger med enkeltland som bestemmer hvem som får leve og hvem som må dø.

Covid-19 representerer også en mulighet til å bygge en mer rettferdig og bærekraftig verden.

—  Catharina Bu

Norge har tatt på seg ledertrøyen i det internasjonale vaksinesamarbeidet COVAX. Vi har donert både økonomiske midler og vaksiner til dette arbeidet. Norge har også fremmet tre prinsipper for å sikre økt fordeling av vaksiner. Disse omhandler åpenhet omkring avtaler, rettferdig prissetting og overføring av teknologi.

Problemet er at prinsippene er anbefalinger, og legemiddelsektoren har i liten grad vist vilje til å følge disse anbefalingene. Det overrasker ikke. Legemiddelselskapene har lenge før koronapandemien demonstrert at de setter profitt foran rettferdighet.

Alle ut av krisen

Norge må derfor gå et skritt lenger. For det første må vi øke vår politiske og økonomiske støtte til WHO og oppfordre andre land til å gjøre det samme. For det andre må vi, gjennom COVAX-samarbeidet og eventuelt andre kanaler, gjøre mer for å presse og regulere legemiddelselskapene, ikke bare fremme naive anbefalinger. For det tredje må Norges helsebistand i større grad konsentreres mot å styrke fattige lands offentlige helsesystem. I ethvert land er det primærhelsetjenesten som er nærmest folk og redder flest liv.

Sist, men ikke minst, må Norge bruke sin nåværende rolle som leder av Verdens Handelsorganisasjons TRIPS-råd til å få fortgang i forhandlingene om patentrettigheter. Produksjonen må opp skal vi få nok vaksiner, og da må flere land få muligheten til å produsere dem.

Den regjeringen som ikke har disse punktene på planen etter høstens valg, kan ikke si at den gjorde nok for å stanse den internasjonale koronakrisen. Rettferdighet, ikke veldedighet er det som vil få oss alle ut av krisen.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt