Uakseptabelt for de sykeste barna

I gårsdagens Vårt Land kunne vi lese om alvorlig syke Ida, og om hennes mor som nå frykter at datteren blir smittet med korona når samfunnet åpner opp. Jeg kjenner meg godt igjen i hennes bekymringer.

Da Norge stengte ned 12. mars i fjor, var det som om jeg og familien min fikk en helt ny erfaring: Et helt land skulle dele vår smittevernshverdag: handvask, desinfisering, isolasjon og hyppig sykdomsfravær.

Det var ikke bare skummelt og uoversiktlig. Det var også litt godt. Nå kunne vi leve som alle andre. Tenk å være syv år gammel og plutselig bli helt normal – i et samfunn som lever etter samme regler og begrensninger du selv lærte, da du var ett år gammel og begynte i barnehagen for alvorlig syke barn og deres søsken.

Hvilket liv skal syke barn ha nå?

Det er klart at mange nå gleder seg over færre smitteverntiltak, muligheten til å samles igjen og å kunne gi en klem. Vi skal glede oss over alle som virkelig fortjener at livet blir mer normalt. For det er viktig.

Men det er noe annet viktig som synes å forbli glemt. Hva med de syke barna i risikogruppen? De barna som fortsatt ikke er gamle nok til å få vaksine, men som risikerer et alvorlig sykdomsforløp, og kanskje også død? Hva skal de syke barna som fortsatt utgjør den uvaksinerte risikogruppen gjøre når samfunnet åpner opp, mer og mer?

Hva skal de syke barna som fortsatt utgjør den uvaksinerte risikogruppen gjøre når samfunnet åpner opp, mer og mer?

—  Mari Saltkjel

Hvordan skal de syke barna og familiene deres leve når regjeringens åpningsplan ikke tar hensyn til deres behov? Det har verken regjeringen, Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet svart på – selv om interesseorganisasjoner har gitt dem muligheten gjennom hele pandemien.

«Det handler ikke om antall smittede, men om antall innleggelser», sa Camilla Stoltenberg i Lørdagsrevyen, 29. august 2021. Men for de uvaksinerte, syke barna handler det ikke om antall innleggelser. Det handler i stor grad om antall smittede rundt dem.

[ Sender Ida (10) til skolen med klump i magen ]

Uakseptabel situasjon

Det finnes flere interesseorganisasjoner som har etterlyst en plan for de sykeste barna i landet vårt. I går sto også en berørt familie fram i Vårt Land. Dessverre har de fått svært lite oppmerksomhet og respons.

Som en konsekvens lever foreldre og søsken til rundt 4000 livstruende syke barn, i tillegg til et uoversiktlig antall barn med kroniske sykdommer med usikkerhet, ubesvarte spørsmål og underkommunisert forståelse for problemstillingen.

Det forundrer meg. Vi har opplevd en handtering av pandemien som har vært svært konkret: En meters avstand har blitt til to meters avstand. Handvask til fordel for desinfisering, men bruk handsprit dersom du ikke kan vaske hendene. Pleksiglass i butikkene beskytter ansatte. Fargerik teip på gulvet viser hvor du skal stille deg i køen. Registrering av deltagere på arrangement.

Det skaper en uakseptabel problemstilling for de som skal lage trygge, beskyttende rammer for sine syke barn.

—  Mari Saltkjel

Konkrete råd, regler og begrensninger som fører til at vi som medborgere og medmennesker kan gjøre så godt som vi kan, og samtidig så mye som vi kan.

Men når det gjelder uvaksinerte og alvorlig syke barn, er handteringen lite konkret. Selv når smitten øker og samfunnet samtidig åpner opp, forblir forståelsen for de syke barnas situasjon underkommunisert. Det er en uakseptabel situasjon.

Et mer normalt liv for alle?

Ingen lengter tilbake til to gjester og to meters avstand og gjensidig frykt for smitterisiko. Men det er likevel viktig å forstå dette: Alle uvaksinerte, syke barn har tidligere i pandemien hatt samfunnets forståelse for den situasjon de fortsatt er i. Da hadde vi alle de samme spillereglene.

Mennesker rundt de syke barna og familiene deres viste forståelse og hadde kunnskap om hvordan de kunne beskytte hverandre mot smitte. Nå synes det som at vi alle skal glede oss over at vi kan leve mer normalt sammen. Som om alle som risikerer alvorlig sykdom har fått tilbud om vaksine og dermed har fått tilbud om beskyttelse mot det vi alle frykter.

Det stemmer ikke. Og det skaper en uakseptabel problemstilling for de som skal lage trygge, beskyttende rammer for sine syke barn.

Hvor er planen for disse barna?

Problemstillingen fortjener et svar: Hva med de sykeste og uvaksinerte barna? Er de glemt eller er situasjonen deres og tiltakene for dem bare forblitt underkommunisert? Eksisterer det en plan for hvordan de sykeste barna våre skal beskyttes mot smitte nå som samfunnet åpner opp?

Er de glemt eller er situasjonen deres og tiltakene for dem bare forblitt underkommunisert?

—  Mari Saltkjel

Om ikke, burde det engasjere oss som føler en trygghet, nå som vi har fått tilbud om vaksine. Og det gjør det sikkert også – det er bare ikke så mange som vet om problemstillingen. For de syke barna våre og familiene deres har ikke fått den plass og det fokus i pandemien som de burde få.

Jeg gleder meg over alle som har et bedre liv og som virkelig fortjener et bedre liv enn de har hatt siden nedstengningen i fjor.

Men det er også viktig at de som har ansvar for handteringen av pandemien også husker på de som synes å være glemt – de syke, uvaksinerte barna i landet vårt og familiene deres.

[ Refser bistandsturer til fattige land. – Kan være traumatisk for barna der  ]