Verdidebatt

Forhastet og forfeilet i Afghanistan

MAKTOVERTAKELSE: Taliban har greid det vestlig militær innsats gjennom 20 år skulle forhindre – å ta tilbake Afghanistan med vold. Hva gikk galt – og kunne vi gjort noe annet?

Sverre Diesen, Afghanistan, debatt

Det var åpenbart både legitimt og nødvendig for USA og etter hvert en vestlig koalisjon å fjerne Taliban-regimet i 2001. Taliban hadde gjort Afghanistan til en base for Al Qaeda og et oppmarsjområde for terrorangrep og massemord i Vesten.

Men vår tro på at ansvaret for å fjerne et regime, følges av ansvaret for å sette noe annet og bedre i dets sted har fått et grunnskudd. Gitt det politiske, sosiale og økonomiske utgangspunktet til et land som Afghanistan har vi rett og slett ikke den viljen, den tålmodigheten og den enigheten oss imellom som et slikt nasjonsbyggingsprosjekt krever.

OSLO 20080328: Forsvarssjef, general Sverre Diesen, er i hovedsak fornøyd med stortingsmeldingen om Forsvaret. Men han hadde gjerne sett at regjeringen gikk inn for et mer profesjonelt forsvar med flere vervede mannskaper. 
Foto: Knut Falch / NTB

Men hvis det på den ene siden var nødvendig å fjerne Taliban-regimet samtidig som det var nytteløst å bygge et annet og mer demokratisk Afghanistan, gir konklusjonen seg selv. Da burde vi ha jaget Taliban ut av Kabul og deretter overlatt Afghanistan til seg selv – med krigsherrer, narkotika, korrupsjon, fattigdom og annen elendighet.

Det eneste vi burde fortalt et etterfølgerregime var at dersom Taliban og Al Qaeda kom tilbake, ville vi komme tilbake og fordrive dem på nytt. Det er den brutale, men logiske slutning vi må trekke av dagens situasjon.

Lite lojalitet til et statsprosjekt

Krigen i Afghanistan skulle fra NATOs side utkjempes med en klassisk strategi for opprørsbekjempelse: Militær innsats skulle forhindre at opprørerne skjøt seg tilbake til makten, før vi med den sivile innsatsen hadde skapt den politiske og økonomiske fremgangen som skulle sikre marginalisering av Taliban og et mer stabilt Afghanistan.

Militærmaktens rolle var defensiv – å forhindre noe – den sivile innsatsen var den strategisk offensive, den som skulle skape avgjørelsen. Slik skulle det ikke gå, først og fremst fordi den sivile oppgaven viste seg langt mer krevende enn noen hadde forestilt seg.

Vår tro på at ansvaret for å fjerne et regime, følges av ansvaret for å sette noe annet og bedre i dets sted har fått et grunnskudd

—  Sverre Diesen

Etter hvert som de afghanske regjeringsstyrkene og politiet ble bygget opp var også forhåpningen at de skulle ta et større ansvar for å holde Taliban i sjakk. Slik gikk det heller ikke. På tross av vestlig utstyr og trening har de afghanske sikkerhetsstyrkene, med få unntak, demonstrert at de langt fra hadde den moralen, den disiplinen og det samholdet som skulle til for å sikre samfunnet og sivilbefolkningen mot Talibans herjinger.

Det skyldes langt på vei de samme skavankene ved det afghanske statsapparatet som har hemmet den sivile innsatsen – politisk rivalisering, endemisk korrupsjon og manglende lojalitet til et afghansk statsprosjekt.

Forhastet og forfeilet

At det derfor var behov for et strategisk taktskifte er åpenbart, men måten det skjer på er både forhastet og forfeilet. Når vi først har bragt oss selv i denne situasjonen, kan vi ikke bare kaste kortene og nærmest flykte hals over hode.

Hva slags konsekvenser tror vi det vil få? For det første svikter vi våre afghanske allierte, som har gått «all in» med store omkostninger i menneskeliv og materielle verdier i tillit til at Vesten skulle gi dem landet deres og en menneskeverdig tilværelse tilbake. Det kommer hverken de eller andre til å glemme med det første.

Det har skadet Vestens troverdighet på en måte som vi snaut nok kan overskue konsekvensene av i dag.

—  Sverre Diesen

For det andre, den fluktlignende tilbaketrekningen med et noe nær panikkartet tidsskjema har kledd fullstendig av betingelsen i avtalen med Taliban fra februar 2020, om en kraftig reduksjon av voldsnivået. Det har skadet Vestens troverdighet på en måte som vi snaut nok kan overskue konsekvensene av i dag.

For det tredje har flukten styrket hardlinerne i Taliban, de som hele tiden har vært motstandere av ethvert kompromiss med regjeringen i Kabul, og som har hevdet at «amerikanerne og Vesten har gitt opp, vi behøver ikke gå med på noe som helst». De har fått rett, og de mer moderate kreftene innenfor Taliban som har vært innstilt på en form for deling av makten med andre politiske fraksjoner har tapt.

Det gjelder blant annet de som ikke vil tilbake til «emiratet» fra før 2001, men har ønsket å bli en del av et internasjonalt anerkjent regime med muligheter for både politisk og økonomisk bistand.

Ny flyktningstrøm

At hardlinerne har fått rett vil for det fjerde få konsekvenser også for hva slags etterkrigs-Afghanistan vi nå kan se konturene av.

Det blir trolig ikke bare et mørkemannsvelde og en tragedie for afghanerne, det kan også bli et problem for oss selv. Sannsynligvis vil det bety en flyktningstrøm til Europa som vil belaste mottaks- og integreringsapparatet ytterligere. I verste fall kan det bety at organisasjoner som Al Qaeda eller IS på nytt får fotfeste i Afghanistan, og tvinger Vesten til nye militære mottiltak.

Da bør vi i hvert fall ikke gjøre samme feil en gang til, men nøye oss med noe vi vet vi kan greie – å gå etter terroristene i deres skjulesteder med styrker og våpen som til daglig ikke befinner seg i Afghanistan, men som et Taliban-regime ikke vil kunne hindre oss å benytte.

Hva kunne vi gjort annerledes?

Hva, om noe, kunne vi i denne situasjonen gjort annerledes, gitt at det ikke var noen løsning å fortsette som før?

Vi kunne og burde for det første ha opprettholdt det begrensede militære nærværet og den støtten til de afghanske regjeringsstyrkene som var tilstrekkelig til å hindre Taliban i å vinne militært. Det ville bevart vår troverdighet, sikret båndene til våre afghanske allierte og – aller viktigst – marginalisert hardliner-fraksjonen i Taliban ved å demonstrere at en militær seier ikke var innenfor rekkevidde.

Vestens viktigste våpen i kampen mot Taliban i dagens situasjon er ikke militært, det er politisk og økonomisk.

—  Sverre Diesen

Så burde vi samtidig satset på en politisk og økonomisk strategi som gikk ut på å styrke de moderate kreftene i Taliban ved å gjøre det klart at bare en legitim afghansk regjering – eventuelt med deltagelse også fra Taliban – vil bli internasjonalt anerkjent.

Et rent Taliban-velde vil bli en isolert pariastat uten legitimitet. Det er mulig fordi både Russland og Kina ser med bekymring på muligheten for at Afghanistan igjen skal bli et islamistisk støttepunkt, og vil kunne støtte en slik linje i FN.

Vestens viktigste våpen i kampen mot Taliban i dagens situasjon er med andre ord ikke militært, det er politisk og økonomisk. Ikke fordi det gir noen garanti for å lykkes, men fordi muligheten er bedre enn med den løsning man nå har valgt – og uten de konsekvensene den kan vise seg å få.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt