Krisetid for folkekirken

Ved innledningen til årets Olavsfest i Trondheim hadde jeg et innlegg i Adresseavisen med overskriften «Det skurrer mellom folk og kirke». Der pekte jeg på den fremmedgjøring som mange føler på når de er til stede ved gudstjenester i Den norske kirke.

Etter de reaksjonene jeg har fått, må jeg dessverre si at situasjonen er mer alvorlig enn jeg først trodde. Noen forteller at deres foreldre har sluttet å gå i kirken, de selv likeså; fordi «det skal vel ikke være sånn at en går tungsinnet fra en gudstjeneste».

Andre skriver til meg at endelig blir dette løftet fram. Atter andre sier at gudstjenestene i deres menighet er blitt en taus foreteelse, og at de er til stede fordi de har oppgaver der.

Føler seg ikke hjemme

Min påstand er at lederskapet i Den norske kirke, med byråkrati og Kirkemøtet i spissen, selv har bidratt til at det nå er en alvorlig krise midt i hjertet av folkekirken.

Jeg har vært prest i denne kirken i 40 år. Og de siste 10-15 årene har jeg jevnlig hørt hjertesukkene: «Det er så mange forandringer, jeg føler meg ikke hjemme her lenger.» Har da barnetroen – som er folkekirkens diamant – mistet den rammen den kan leve innenfor?

Litt tabloid uttrykt: Folk flest trenger ikke forlate kirken når kirken uansett forlater dem. Hva er skjedd?

Hjertesukk som går igjen

1. «Kirken bruker ikke salmene jeg lærte i min barndom.»

De ukjente salmene er en gjenganger blant folk jeg møter. Det første de forteller når de har vært i dåp ett eller annet sted, er at det knapt ble sunget en eneste kjent salme under gudstjenesten. Jeg har sett behov for å annonsere med «salmegaranti» i gudstjenestelista. Blant de nye generasjoner prester som nå kommer, er det flere som ikke har noe forhold til de gamle salmene. Hva gjør utdanningsinstitusjonene med det?

Jeg har sett behov for å annonsere med «salmegaranti» i gudstjenestelista.

—  Ola Garli

2. «De tok liturgien jeg en gang var fortrolig med.»

Det er stor forvirring i menighetene. Et tegn på det er at det lite klimavennlige fenomenet «program-ark», brer om seg. Hver søndag nye ark.

Da den bortkomne sønn kom hjem til sin far, regner jeg det som sikkert at sønnen kjente seg igjen når han gikk inn i huset. Men når måten gudstjenesten feires på i Dnk varierer fra gang til gang og fra sted til sted, er det ikke rart at et menneske kan sørge over å ha mistet sitt åndelige hjem.

Det blir ikke bedre av at mange prester har et løst forhold til alterboka, går ned fra prekestolene og ikke riktig vet hvordan de skal te seg som ledere og hyrder under en gudstjeneste søndag formiddag.

3. «De har gitt meg tre versjoner av Fadervår.»

Er det noe som knytter folk, tro og kirke sammen, så er det denne bønnen. «Vi ber Fadervår hver kveld, vi to», sier et eldre ektepar. De ber sikkert ikke den samme versjonen som presten i kirka.

Problemet med stadige moderniseringer av Herrens bønn, er at den snart må endres igjen for å være oppdatert mot språklige trendsettere som diktere og forfattere som bibeloversetterne stolt hyrer inn.

Forvalter en fellesarv

Den norske kirke har vært en sterk tradisjonsbærer i samfunnet vårt. De tradisjonene som det er kirkens kall å bære videre, har kirken selv fått overlevert fra folk før oss.

Jeg kan ikke forstå at én generasjon kirkeledere alene har rett til å gjøre så store inngrep i salmetradisjonene, bønnene og gudstjenesteordningene som det er gjort det siste tiåret.

De melder seg ikke ut nødvendigvis, men de sørger. Det gjør i hvert fall jeg.

—  Ola Garli

Den norske kirke forvalter en fellesarv. Spørsmålet om hvordan denne arven har vært forvaltet de seneste årene og hvordan den skal forvaltes i fremtiden, må stilles nå. Jeg mener vi lever i en krisetid for folkekirken. Den holder på å miste sitt folk.

Denne gangen er det ikke politiske utspill og beskyldninger om «en venstrevridd kirke» som er årsaken til reaksjonene. Det er faktisk mennesker med barnetro og kjærlighet til kirka som er urolige. De melder seg ikke ut nødvendigvis, men de sørger. Det gjør i hvert fall jeg.

[ TF-dekan: – Ny kirkelig organisering kan potensielt svekke hele kirken ]