Et moderat forsvar for Ole Hallesby

Det er ikke vanskelig å trekke frem usympatiske meninger hos Ole Hallesby. «Let, så skal dere finne», som det heter.

Om kvinner var Hallesby så reaksjonær som man kan forvente. Kvinneemansipasjon som det het, fikk merkelappen «kulturelt dekadansefenomen» siden hjemmet var kvinners «arbeidsmark.» Tilsvarende holdninger var gjeldende om seksualitet. Prevensjon var «synd imot naturen.» Homofili skyldes syndens «fordærvende indvirken paa det seksuelle liv.»

Disse utsagnene kom i en periode der kvinner kjempet for like rettigheter som menn, hyppige barnefødsler ødela kvinners helse og der homofile kunne arresteres for sin legning.

Vi kan gå videre til Hallesbys syn på jødedom som var preget av antijudaisme, og synet på islam, der han hevdet at «muhammedanernes misjonsarbeide [er] en mektig fare for den kristne misjon». Hallesby støttet dødsstraff vel vitende at den kunne ramme uskyldige.

Og så har vi den famøse helvetesstriden som startet med at Hallesby forkynte om helvetes pinsler for den uomvendte som lot seg forlede av Satans list.

Byste til besvær

I sum skulle det tilsi at Hallesbys teologi hører hjemme på historiens skraphaug, og i så måte burde den omdiskuterte bysten av ham på Menighetsfakultetet følge samme vei. Eller er det sider ved Hallesby som gjør at han fortsatt fortjener en plass i norsk teologi?

Når jeg tar opp dette, skyldes det nettopp at en byste av Hallesby på ny har vakt debatt om en av Norges mest omstridte teologer. I lys av statueveltinger i USA og andre steder, har Gyrid Gunnes spurt hva det symboliserer å ha en byste av Hallesby foran biblioteket på Menighetsfakultetet. Hun peker på at bysten gir plass til en person hvis teologi påførte andre skade.

Vi lærer lite om Hallesby og hans påvirkning på norsk kirkeliv og norsk kirkehistorie ved å fjerne ham.

—  Anders Martinsen

Mitt moderate forsvar for Hallesby, i stedet for å rydde ham bokstavelig og billedlig, skyldes ikke at jeg i noen som helst forstand kan regnes for en slags meningsfelle av Hallesby. Det er en viss ironi i dette i og med at Hallesby avskydde den liberale teologien, en retning jeg selv sogner til.

Mitt forsvar tar utgangspunkt i at vi lærer lite om Hallesby og hans påvirkning på norsk kirkeliv og norsk kirkehistorie ved å fjerne ham. La han heller bli stående som et symbol på kristen tenkning som særlig var formativ for den lavkirkelige bevegelsen i første halvdel av 1900-tallet, men som er i ferd med å svinne.

[ «Grunngjevinga for å kasta Hallesby i gløymselens kjellar er ikkje heimla i rettvis rettargang» ]

Både radikal og reaksjonær

Mye kan sies om Hallesby. Overordnet var han en ruvende figur i norsk kristenliv. En som splittet og skydde kompromisser. Det er sagt at hans innflytelse ikke skyldes original teologisk tenkning, men hans vitnesbyrd.

Rune Slagstad beskriver han i Nasjonale strateger som en «radikal modernist og reaksjonær tradisjonalist i skjønn forening.» Her kommer vi til en dobbelthet ved Hallesby som forsvinner av syne hvis man utelukkende ser på ham som en svovelpredikant.

I det hele tatt fremstår Hallesby som en komplisert person.

—  Anders Martinsen

Hallesbys lære fremstår for de fleste i vår samtid som trangsynt og skadelig. Men Hallesby var kanskje også en person fanget av sin egen lære og retorikk. I kampen for å fremme Guds ord måtte han stå oppreist selv om det kostet ham mye. Det er ikke sikkert at denne uforsonlighetens skyggelapper i lære bør bli stående som et testamente over et helt liv.

Under krigen var Hallesby sentral i kirkens motstand, men samarbeidet var betinget for ham at alle aksepterte kirkelige dogmer som jomfrufødselen. Han var blant dem som stod bak det såkalte hebreerbrevet i 1942 som protesterte mot behandlingen av jødene, men brevet ble sendt etter at deportasjonen var påbegynt. I det hele tatt fremstår Hallesby som en komplisert person. Han hadde antijødiske holdninger, men kunne hjelpe jøder i flukt.

Hvilke statuer bør få stå?

Vi slipper ikke unna med at Hallesbys lære trakk kristen-Norge i en sterk konservativ retning. Hans standpunkter ble utålelige over tid.

Etterspillet av helvtetesstriden ga Hallesbys renommé en knekk. Det var begrenset med støtte til forestillingen om at man fór ned til helvete i samme stund som man døde. Kirken har også med tiden ryddet helveteslæren opp på loftet.

Det samme året som Hallesby åndet ut, fikk Norge sin første kvinnelige prest. Hallesby vant mange teologiske slag, men han tapte kampen mot moderniteten og fagteologien.

Hvis Hallesby faller, hvem blir nestemann, og hvor skal listen ligge?

Dette fører tilbake til spørsmålet om bysten av Hallesby bør flyttes eller ryddes. Generelt tenderer jeg mot å mene at statuer o.l. bør beholdes (for eksemepel av Ludvig Holberg eller Linné-benken). Det betyr ikke at alle skal få stå. Noen tilfeller er opplagte, slik at det bør være ukontroversielt at statuer av sørstatsgeneralen Robert E. Lee tas ned. Samtidig er det ikke relevant å sammenligne Lee og Hallesby.

Går man gjennom arbeidene til flere av de store teologene på 1800- og 1900-tallet, kan man bare stille de «rette» spørsmålene (for eksempel om jøder, homofile og kvinner) for å finne meninger som for oss er drøye. Hvorvidt Hallesby er bedre eller verre enn mange av sine likemenn er jeg usikker på.

Hvis Hallesby faller, hvem blir nestemann, og hvor skal listen ligge? Det er komplisert med disse teologene og deres usmakelige meninger, men jeg ser ikke at å snu bildene av dem mot veggen eller pakke dem ned er en god løsning.

[ Arvid Nærø: «Hallesby ga uttrykk for pro-fascistiske meninger» ]

Forsøke å forstå

Et moderat forsvar av Hallesby er basert på at Hallesby bør leses i kraft av hans innflytelse, og at han er en nøkkelperson for å få forstå utviklingen i norsk kirkeliv. På godt og vondt er norsk teologi og kirke preget av menn som Hallesby.

Da jeg studerte var Hallesby en slags vits og et symbol på det verste ved konservativ teologi. Det var en snever holdning jeg ikke lenger står inne for. Heller tror jeg at man bør forsøke å forstå Hallesby som en del av det miljøet han representerte:

Fra hans oppvekst i Aremark i en bondefamilie med bånd til haugianismen, en streng og «korporlig» oppdragelse og tap av søsken og mor i ung alder, hans studietid og omvendelse, og til hans forhold til arbeiderbevegelsen og de teologiske brytningene med et økende sekulært samfunn utover 1900-tallet.

På den andre siden er ikke en idyllisering av Hallesby veien å gå. Det er nødvendig at biografiene og teologien til Hallesby og andre teologer ikke gjemmer unna de vanskelige sidene, for eksempel at de undersøker konsekvensene av Hallesbys kristensjåvinistiske kvinnesyn.

Men bysten, den tror jeg kan bli stående.

[ MF-rektor om Hallesby-bystens «reise»: – Nå får bysten stå ]