Verdidebatt

«Singel i heisen»

FAMILIE: Det burde være en visjon for menigheter å bli mindre opptatt av kjernefamilien og mer opptatt av storfamilien.

I sommer fikk jeg et par netter på hotell. En morgen stod jeg utenfor heisen, trykket på knappen, ventet, og da den åpnet seg, var den full av store og små. De smilte raust til meg og sa: «Bare kom inn, vi klarer en til».

De gjorde ingenting galt. Tvert imot. De var hyggelige og inkluderende. Det var bare det at selve heisen var ikke rigget for flere.

Vidar Mæland Bakke, prest

Kristen og singel

For en tid tilbake ble jeg intervjuet i avisa Dagen i forbindelse med en sommerserie om det å være singel i kristne miljøer. Selv lever jeg i en ganske tradisjonell kjernefamilie, og kan ikke sies å være ekspert på temaet. Men som menighetsleder er det noe jeg trenger å forholde meg til.

Utgangspunktet var en statistikk fra SSB i fjor som sa at Norge ligger på verdenstoppen i antall aleneboere. 974.000 lever alene og 39 prosent av alle norske husholdninger består av én person. I hovedstaden består annenhver husholdning av én person. «Jeg mistenker at min bransje ikke er i nærheten av å ta denne virkeligheten inn over seg i sine strategier», skrev jeg på Facebook.

Jeg heier på kjernefamilien. Men kjernefamilien er ikke nok, heller ikke for dem som lever i en.

—  Vidar Mæland Bakke

I intervjuet gikk jeg litt lenger. Jeg sa at det er noe med kjernefamilien som kan bli litt klamt. Det var sagt for å provosere litt. Enkelte reaksjoner tyder på at noen hang seg opp i at jeg brukte et så negativt adjektiv på en livsform som står under et visst press i dagens samfunn.

Aleneboerne er ingen truet minoritet i samfunnet. Nettopp det faktum kan gjøre det vanskelig for aleneboende å sette ord på hvordan de blir møtt i mange kristne menigheter. Her er det nemlig fortsatt slik at kjernefamilien har høyest status.

Kjernefamilien er ikke nok

Jeg heier på kjernefamilien. Men kjernefamilien er ikke nok, heller ikke for dem som lever i en. Barna trenger for eksempel flere voksne relasjoner enn bare foreldrene. Alle, både kjernefamilien som bor sammen og aleneboerne, trenger storfamilien.

Derfor vil jeg snakke mer om storfamilien og mindre om kjernefamilien. Storfamilien kan bestå av den fysiske slekta di. Men for oss som er kristne, bør det være lov til å forvente at søsken- og familiebegrepet er mye videre enn som så. Det betyr at alle som deltar i menigheten, hører til i en storfamilie. Der har vi alle en forpliktelse til å inkludere hverandre.

Da handler det ikke om vi og dem. Men om et stort «vi» og et gjensidig ansvar for at rammene er slik at det er rom for ulik livsstatus og forskjellige livsfaser. At slitestyrken i storfamilien nettopp ligger i dette mangfoldet.

Bevisst misjonsstrategi

Vi i menighets- og forsamlingslivet er nødt til å gjøre prioriteringer av våre ressurser. I Bymenigheten-Sandnes bruker vi for eksempel nesten dobbelt så mye ansatte-ressurser på barn og ungdom som vi bruker på voksne.

Det er en helt bevisst misjonsstrategi. Vi vet at en høy andel av dem som velger å være kristen gjennom livet, har blitt kjent med evangeliet før de fylte 15. En høy andel av disse igjen, ble påvirket av tro levd ut i en familiesetting. Prioriterer vi ikke barn og ungdom og deres familier, tar vi altså ikke misjonsoppdraget på alvor. I vår menighet er det stor forståelse for dette, også blant de aleneboende.

Likevel står vi ubevisst i fare for å kommunisere at du er litt viktigere og bedre hvis du lever i en familie med foreldreansvar, og aller helst med både mor og far til stede.

Lytt til Paulus

Da trenger vi å gå til Paulus og bli minnet om hva han sier i Første Korinterbrev 7: «Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg.» Dette er sterke ord hvis vi tar dem på alvor. Paulus sier ikke bare at de ugifte og enkene er like viktige og har like stor verdi som de gifte i menigheten. Det er jo på en måte selvsagt. Men han kommuniserer at det er det å være ugift som er «godt».

Å være ugift, enke eller enkemann representerer altså for Paulus «det gode liv».

—  Vidar Mæland Bakke

Å være ugift, enke eller enkemann representerer altså for Paulus «det gode liv». Men når snakker vi i kirken om enslig stand som det gode liv? Selvfølgelig kan single kjenne på savn og lengsler etter kjæreste, ektefelle og barn. Men det blir ikke bedre av å komme et sted der det henger en forventning i lufta om at man skal videre, at man før eller siden skal inn i et kjærlighetsforhold, at det er dette som er det virkelige livet.

Er ikke singel-liv i dag ensbetydende med å ha korte seksuelle forbindelser og stadig bytte av partner? Det er i så fall en overdrivelse. Der det likevel blir slik, har Paulus også et tydelig ord om det i samme kapittel. Jeg vil fortsatt beskytte og hegne om det trofaste samlivet mellom én mann og én kvinne.

Visjon for menigheter

Hva mener jeg likevel med at kjernefamilien kan ha noe klamt ved seg? Det er et forsøk på å beskrive den subjektive følelsen mange single kan kjenne på.

Tilbake til eksempelet med heisen i sommer: Familien i heisen mente det godt da de inviterte meg inn. Men rammebetingelsene lå ikke til rette for meg. Skulle jeg ha gått inn i den heisen, hadde jeg ikke bare hatt det «klamt». Jeg ville følt at jeg satte fellesskapet i en utrivelig situasjon. Jeg smilte pent, og takket høflig nei.

Hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen

—  Vidar Mæland Bakke

Noen ganger er det ikke hva vi sier med ordene våre som er problemet. Noen ganger kan vi også være både inviterende og inkluderende som mennesker, uten at det er nok. For hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen.

Det burde være en visjon for menigheter å bli mindre opptatt av kjernefamilien og mer opptatt av storfamilien. Hvis vi gjør det, inkluderer vi både de single, de som er alene om barneomsorgen, de uten barn eller med utflyttede barn og de såkalte kjernefamiliene.

Hva som er «det gode liv» vil sannsynligvis være veldig forskjellig for den enkelte av oss. Men alle trenger vi noen andre i livet vårt for å ha et godt liv.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt