Glitrende sjø, føtter i en badestamp, venner som ler, danser og sykler sammen. Ferske reker, SUP, og Tante Sofie. Hengekøye, hytte, hotell. Mjøsfronten, Operataket, Loen og Lofoten.
Det er sommer og feeden i sosiale medier er fylt til randen av perfekte blinkskudd fra sommerferien. For hvem av oss har vel ikke delt sine vakreste øyeblikk eller lagt ut en story med «cover me in sunshine» til et deilig sommerbilde?
[ Prester som pilser: – Alkoholen kan hjelpe sjelesorgen ]
Den vonde følelsen
Jeg deler sånne bilder jeg også. Innimellom. Men jeg blir litt sliten av meg selv, og av andre. Og etter litt scrolling kommer den vonde følelsen snikende som sier meg at alle andre får til sommeren bedre enn meg. De har lavere skuldre, bedre strender, sunnere måltider, treffer flere venner og går høyere topper enn meg.
Og når begynte jeg egentlig å bry meg om hvor høye topper jeg går?
Så kompenserer jeg med å legge ut et bilde fra en topp. Som igjen får noen andre til å gjøre det samme. Så overkompenserer vi sånn, i en uskreven konkurranse med hverandre. Egentlig tror jeg konkurransen først og fremst er med vår egen selvfølelse. Den får oss til å dele ukritisk og til alle, også til de som ikke har bedt om det.
[ Fikk stående applaus under premieren. Nå er den kinoklar ]
Hva gjør det med oss?
Jeg har lenge erkjent at vi ikke kan gjøre noe med dette. Men tendensen uroer meg, og jeg lurer på hva denne delingskulturen gjør med oss. Vi vet allerede at det særlig for de yngste brukerne av sosiale medier kan være skadelig å bli matet med retusjerte bilder av mennesker som falske idealer.
Regjeringen har bestemt at retusjert reklame må merkes. Det kan bidra til å lære underbevisstheten vår at folk har feil og mangler i virkeligheten, selv om bildene tilsynelatende er plettfrie.
Men vi kan jo ikke gjøre en lovendring som sier at familier må merke ferieidyll som manipulert, og oppgi at det mellom alle solskinnsbildene finnes helt vanlige familier. Vanlige mennesker med lavt blodsukker, pølser på engangsgrill, dager uten planer, dårlig kommunikasjon og humør ute av vater.
Det er klart at vi kan velge å huske at det er sånn i virkeligheten, mens vi sitter der og scroller. Men det er ikke så lett. Jeg skulle ønske hjernen min automatisk la til den informasjonen i møte med disse bildene for å utligne følelsen av min egen utilstrekkelighet.
Men vi kan jo ikke gjøre en lovendring som sier at familier må merke ferieidyll som manipulert
— Charlotte Veland Hoven
Kunne vi laget fotoalbum i stedet?
Vi kan skru av, velge å ikke se. Og jeg gjør det også. Legger mobiltelefonen i bagasjerommet på kjøreturen som tar halve dagen. For jeg vet at de som har laget disse appene har skrudd dem så magnetisk godt sammen at hvis jeg har et øyeblikk ledig og telefonen er innen rekkevidde så er det den jeg velger. Også blir jeg der i et altoppslukende mylder av idyll. Det bygger meg ikke opp.
Dessuten tror jeg ganske sikkert at både jeg og de rundt meg har det bedre når vi har oppmerksomheten rettet mot hverandre, uten å være opptatt av å dele øyeblikket med alle andre. For da tar det vår oppmerksomhet fra de vi er med og ut til dem vi deler innleggene med. Fokuset blir snudd til vår egen bekreftelse i form av likes og kommentarer.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kunne ønske at litt mer av idyllen havnet i lukkede meldingstråder.
— Charlotte Veland Hoven
Jeg tror ikke jeg er den eneste som kunne ønske at litt mer av idyllen havnet i lukkede meldingstråder. Jeg trenger ikke hele tolvretteren, fjellturen eller robot-gressklipperen minutt-for-minutt gjennom mobilskjermen.
Vi skal nyte stundene vi får. Men kanskje kunne vi valgt å lage fotoalbum av noen av bildene for å vise det til gode venner når vi møtes, i stedet for å legge dem ut til alle.
[ Eldre britisk ektepar sprer glede og Guds ord på Instagram – nærmer seg en halv million følgere ]
Hva så når vi sees igjen?
Jeg har dessuten lagt merke til en annen kjedelig effekt av denne delingskulturen: En dalende interesse for de muntlige historiene. Jentene i håndballgarderoben som er ferdig snakket når de sees igjen etter ferien. Kollegaen som entusiastisk skal fortelle om kveita hun fisket, som blir møtt med et uinteressert «Ja, det så jeg.»
Javel, så du vil kanskje ikke høre om hvordan den nesten glapp på ripa, og hva den hadde i magesekken? End of discussion. Jeg tror det er utilsiktet, men det er jo ganske trist at mange av oss har lite nytt å tilføye når vi sees igjen.
For mange blir disse glansbildene en daglig og langvarig bekreftelse på hvor ensom man er
— Charlotte Veland Hoven
Uten å møtes vet jeg mer om folks servise på hytta, bikiniskiller, matvaner og musikkvalg i bilen enn jeg noen gang kunne vurdere å interessere meg for. Jeg kjenner hele reiseruta til mennesker jeg ikke har møtt på flere år. Og misforstå meg rett, jeg unner alle sine deilige ferieminner. Men jeg er litt usikker på om vi gjør hverandre vel med den voldsomme delingstrangen vi har fått de siste årene.
Noen koser seg med å se alt det, men for mange blir disse glansbildene en daglig og langvarig bekreftelse på hvor ensom man er, hvor dårlig råd man har, hvor kronisk syk man er. Ja, rett og slett hvor begrenset man er.
[ Prest sydde igjen munnen i miljøprotest ]
Andre valg enn skjermen
Jeg så en annonse tidligere i sommer, fra en mor som gjerne ville hente flasker hos de som hadde noen å avse. Hun ønsket å få råd til å gi barna sine en sommerferieopplevelse. Jeg har tenkt mye på henne når jeg synes det blir vel mye feriebegivenheter i monitor.
Jeg er ganske sikker på at «cover-me-in-sunshine-følelsen» ville være like sterk for de ekte stundene som leves udokumentert.
— Charlotte Veland Hoven
Kunne vi kanskje droppet én fancy middag eller en flaske med noe godt og donere pengene til Røde Kors eller en annen organisasjon som arrangerer leirer og sommerferier for barn som ellers ikke ville hatt muligheten. Og dersom en vet om noen som er ensom kunne man sende en melding og invitere på en kaffekopp i stedet for å fylle vedkommendes feed med idylliske bilder av vennelag og idyll.
Hvis vi tar slike valg litt oftere, tror jeg enda flere liv vil leves vekke fra skjermen, med blikket vendt opp og armene strakt utover.
Jeg er også ganske sikker på at «cover-me-in-sunshine-følelsen» ville være like sterk for de ekte stundene som leves udokumentert.
Sommerøvelse 2021
1. Skap minner i sommer som du ikke tar bilde av
2. Ta fine bilder som du ikke deler
3. Fremkalle sommerminner og heng dem på veggen eller sett dem i et album
4. Vis interesse når noen forteller deg om et øyeblikk du allerede har sett i sosiale medier
5. Gjør noe for noen som ikke har så mye å glede seg til i sommer!
[ Begynte å date på nett etter skilsmissen: – Gud ga meg mot ]