Verdidebatt

«Derfor går det så galt med 22. juli-debatten»

DEBATT: Her er fire grunner til at den offentlige samtalen om 22. juli går i stå. Og fire forslag til løsninger.

22. JULI: Jo flere i Norge som klarer å tenke på 22. juli uten at magen vrenger seg, jo flere kan delta i en nogenlunde konstruktiv samtale, skriver Utøya-overlevende Elin L'Estrange. Bildet viser roser under gudstjenesten i Oslo domkirke, ti år etter terrorangrepet 22. Juli 2011.

De siste ukene har debatten om 22. juli gått inn i nye, konstruktive spor. Det er nå en gryende erkjennelse om at vi som samfunn ikke i stor nok grad har klart å bearbeide og lære av terrorangrepet. Derfor må vi også forberede oss på store, vanskelige samtaler i årene som kommer.

Elin L'estrange

Dessverre har samtaler om 22. juli en uheldig tendens til å kollapse kort tid etter at de har begynt. Det ender ofte i spektakulære avsporinger, ømme tær eller overdøvende stillhet. Dette er ikke spesielt for den offentlige samtalen. Jeg har vært Utøya-overlevende store deler av mitt voksne liv, og har observert fenomenet mange ganger i hverdagslivet.

Derfor har jeg noen teorier om årsakene, og noen forslag til løsninger.

1. 22. juli er for stort og for grusomt

22. juli er vanskelig både å tenke på og å forholde seg til. Derfor tror jeg mange lar være å forholde seg til 22. juli, med mindre de absolutt må. Det kan være praktisk i hverdagen, men gir ikke et godt utgangspunkt for en åpen og lyttende samtale.

Vi som opplevde terrorangrepet, har ikke hatt denne muligheten. Vi har vært pent nødt til å forholde oss til det som har skjedd.

Alle som har opplevd noe stort og vondt, kjenner til de unnvikende blikkene etterpå. Det er menneskelig å ha berøringsangst, eller å ikke finne ordene.

Vi som opplevde terrorangrepet, har ikke hatt denne muligheten. Vi har vært pent nødt til å forholde oss til det som har skjedd.

Når de som skal føre en samtale, kjenner smerte bare ved at temaet nevnes, må det nødvendigvis påvirke kvaliteten på samtalen.

Dermed går samtalen i stå før den egentlig har begynt.

Forslag til løsning:

Snakke mer om 22. juli, og bruke de neste ti årene til å få et mer avklart forhold til det som har skjedd. Om vi er enige om at vi trenger en kollektiv bearbeidelse av 22. juli, må mange også gjøre en individuell bearbeidelse.

Jo flere i Norge som klarer å tenke på 22. juli uten at magen vrenger seg, jo flere kan delta i en nogenlunde konstruktiv samtale.

2. Alle ønsker 22. juli ugjort

Det er kun ytterst få i Norge som støtter terrorhandlingene 22. juli. (Langt flere støtter tankegodset til Breivik, men det er en annen diskusjon)

Fordi fordømmelsen av 22. juli er tilnærmet universell, blir også mange sinte og følsomme dersom det antydes at de kan gjøre noe mer for å forebygge terror. De hører fort en grusom anklage (som kanskje ikke er der), og tar det dypt personlig.

Så kræsjer debatten.

Forslag til løsning:

Tenk på 22. juli som et enormt puslespill med tusenvis av biter. Du forvalter kanskje én av de bitene. Å si at akkurat den biten må legges rett, er ikke å gi deg skyld. Det du får, er et bittelite fragment av et kollektivt ansvar. Det er veldig viktig at du og alle andre, tar det ansvaret.

3. Ingen av oss vil ha noe til felles med Breivik

Norges mest utstøtte mann var en av oss. Det er en kjensgjerning. Men om det er én ting mennesker i Norge er allergiske mot, så er det å ha noe som helst til felles med Anders Behring Breivik.

Kanskje ser du et mønster i dette? Statsministeren nevner dataspill og ensomhet i en tale. Gaming-miljøer rykker ut, og bekymrer seg for at gaming slås i hartkorn med Breivik.

Aftenpostens Trine Eilertsen skriver om elitehat. Rødt-politiker Mimir Kristjansson reagerer straks, og bekymrer seg for at elitekritikk slås i hartkorn med Breivik. Det finnes et utall slike eksempler.

Norges mest utstøtte mann var en av oss. Det er en kjensgjerning.

Slik sett er vel Fremskrittspartiet som folk flest, når de har lett for å føle at de blir slått i hartkorn med Breivik.

Selv de mest ekstreme og voldelige nynazistene i Norge, syns faktisk det er galt å bli slått i hartkorn med Breivik. Breivik drepte jo sine egne, hvordan våger vi å tro at de kunne ha gjort noe slikt?

Jeg er helt sikker på at om det kommer ut at Anders Behring Breivik spiser gul leverpostei til frokost, vil leverposteiprodusenten reagere kraftig. De har da ikke noe til felles med Breivik.

Så kræsjer debatten.

Forslag til løsning:

Hvis ingen mennesker eller miljøer i Norge har noe som helst til felles med Breivik, kan han jo umulig ha passet inn her. Men det gjorde han altså, i alle fall sånn delvis, i 32 år. Så noe må han jo ha hatt til felles med oss.

Derfor kommer vi ikke utenom å erkjenne at Anders Behring Breivik også er norsk. Det er ubehagelig, men det er også sant. Kanskje det hjelper å minne seg selv på at Henry Oliver Rinnan også var norsk. Vi har nemlig sånne. De er få, men de er her.

Jeg er helt sikker på at om det kommer ut at Anders Behring Breivik spiser gul leverpostei til frokost, vil leverposteiprodusenten reagere kraftig. De har da ikke noe til felles med Breivik.

4. Vi trenger at Breivik er gal eller høyreekstrem

Debatter om 22. juli ender ofte i et kjent, men lite konstruktivt spor. Er Breivik så gal (i folkelig forstand) at han ikke trenger å diskuteres? Eller er høyreekstremt hat så farlig, at det når som helst kan radikalisere nye massedrapsmenn? En mer avansert versjon er spørsmålet om rettspsykiaterne tok feil, eller at retten burde funnet Breivik ikke strafferettslig tilregnelig.

Det er viktige samtaler, for all del. Men ti år etter terrorangrepet, har de aller fleste bestemt seg for hva de tror om dette. I en diskusjon der alle står på sitt, og ingen er åpen for å endre mening, er det vanskelig å komme videre.

Så da kræsjer debatten.

Forslag til løsning:

Vi kan gjøre dette veldig enkelt for oss selv, og huske på at begge deler kan være sant samtidig. Anders Behring Breivik er ikke normal. Ingen som skyter mennesker på kloss hold er normal.

Og han var og er høyreekstrem. Galskap, ekstremisme og vold har alltid gått hånd i hånd. Det er også der den store faren ligger.

En sluttnote: I de ti årene som har gått etter 22. juli, har jeg observert at mange finner det vanskelig å være åpenlyst uenige med meg. Det som er presentert i denne teksten er ingen fasit, men et forsøk på å tenke høyt sammen med deg. Jeg håper du vil ta denne oppfordringen om å tillate deg å ikke være enig med det jeg sier, dersom du har et annet syn på saken.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt