Verdidebatt

Ledelsen i Den norske kirke har relativistisk moralforståelse som ligner på Kardemomme-loven

DEN NORSKE KIRKE: Vi som er vokst opp med en teologi som på mange måter ligner vesentlig mer på kirkens felles forståelse gjennom århundrer, blir i løpet av en generasjon plassert som teologiske «fossiler».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er 60 år siden Ingrid Bjerkås som første kvinne ble ordinert til prest. For noen er det evig lenge siden, i kirkehistorisk perspektiv er 60 år et vindpust.

Siden 1961 har en rekke teologiske spørsmål fått en ny tolkning i DNK: kvinners prestetjeneste, vigsel av fraskilte og likekjønnede for å nevne noe. Men også andre samfunnsspørsmål har fått en egen «teologi» - eller i hvert fall en kirkelig fortolkning; miljøvern (noen har til og med forsøkt seg på en «kirkelig definisjon» av oljeleting ved iskanten), og fordeling av verdens ressurser – eller flyktningpolitikk, for den saks skyld også hvorvidt brød og vin er vesentlige elementer ved nattverdfeiringen.

En bemerkelsesverdig enighet

I økumenisk sammenheng er DNK i mange av disse spørsmålene i klart mindretall – uten at dette ser ut til å bekymre kirkeledelsen nevneverdig. Det ser ut til å råde en oppfatning om at DNK er i front i å utvikle en teologi som er best mulig i samsvar med det samfunnet vi lever i og «best i klassen» i så måte.

Den norske kirkes ledelse fremstår bemerkelsesverdig enige i de fleste av disse spørsmålene og litt forenklet sagt kan kirkeledelsen karakteriseres som moderne, politisk i sentrum-venstre-aksen og med en relativistisk moralforståelse som på mange måter ligner på Kardemomme-loven.

Den norske kirkes ledelse fremstår bemerkelsesverdig enige i de fleste av disse spørsmålene

Plassert som teologiske fossiler

Det er også bemerkelsesverdig at det ikke synes å være særlig rom for å tenke annerledes, eller i det minste å utrykke en smule tvil om denne teologiske skråsikkerheten. For de som har karakterisert seg som konservative i noen av disse spørsmålene er det lett å få en følelse av ikke lenger å «høre til» i denne nye kirkevirkeligheten. Vi som er vokst opp med en teologi som på mange måter ligner vesentlig mer på kirkens felles forståelse gjennom århundrer, blir i løpet av en generasjon plassert som teologiske «fossiler».

Dette er for så vidt til å leve med – så lenge det fremdeles hersker frihet til å mene, tenke og ytre seg som man ønsker eller er overbevist om. Verre er det om slike tradisjonelle synspunkter fører til yrkesforbud i DNK. Er det blitt slik at vi som har tjent kirken i 40 år med en type forståelse av tjenesten bør finne oss noe annet å gjøre – eller er det fremdeles plass for kirkearbeidere som utfører sin tjeneste under samme forståelse av kall som da vi innledet tjenesten?

Vi som er vokst opp med en teologi som på mange måter ligner vesentlig mer på kirkens felles forståelse gjennom århundrer, blir i løpet av en generasjon plassert som teologiske «fossiler».

Er det lov til å håpe på at det fremdeles er mulig å utrykke tvil om noen av disse store spørsmålene eller er det nå viktigst at alle går i takt?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt