Ettertanke etter VLs intervju med en eksmunk

Det er godt når mennesker får komme til kjærlighet og fred. Det fins flyktige kjærlighetsfølelser og en sjelden gang fred som tåler mye. En kan lære av andres feilsteg. Kanskje gavner det at de kommer ut til en større offentlighet.

Vårt Land har valgt å intervjue mannen som inntil nylig var «munken Haavar». Jeg har hørt ham forkynne og vært glad for det jeg har hørt. Kirkerommet i Neuberggaten 15 har jeg kjent siden 1966. På et vis er jeg født der. Men jeg har ikke visst at Haavar Simon Nilsen var «riksmunk», og jeg undres på hva den norske offentligheten har med den nye forelskelsen hans å gjøre.

Vi bor i de frisatte følelsers tid

Noen kan tenkes å si: å så ærlig han er. Ja, han er ærlig. Men også munker som ikke erklærer forelskelser og andre følelser kan være ærlige. Være munk må velges hver dag. Det er ensbetydende med – hver dag – å bli mindre. Lavere enn gress, som bengalske troende sier. En munk må vite at det som er flyktig, er flyktig og det som er nødvendig, er nødvendig, og holde seg i steinen.

Den norske eksmunken går ut av et munkefellesskap som – tross kjente og ukjente smerter og stridigheter – har holdt et lys og en presis tanke oppe i denne byen i hundre år. Måtte det tåle verden i hundre år til!

For å få vite, og holde på, dette behøver en læremester(e). Noen eldre må ha gått veien så de yngre kan lære av de eldres føtter, av tausheten, alvoret og motet. Men vi bor i de frisatte følelsers tid. Kanskje de store følelsene er de som ikke blir sagt, i hvert fall ikke offentlig, og som heller ikke skal sies til alle. Det som skal sies til alle er – først og fremst – det som har kollektiv interesse og en viss grad av felles alvor.

Måtte munkefellesskapet tåle verden i hundre år til

Den norske eksmunken går ut av et munkefellesskap som – tross kjente og ukjente smerter og stridigheter – har holdt et lys og en presis tanke oppe i denne byen i hundre år. Måtte det tåle verden i hundre år til! Måtte en gjenkjennbar verden bestå så lenge! I en så ram økologisk og politisk krise som verden er, tror jeg dette er usannsynlig. Men måtte det, uansett, komme nye unge menn, for i et munkefellesskap må det være menn, som – med læremestere, vilje til selverkjennelse og utholdenhet – gjør det harde arbeidet det er å bli og å forbli munk.

I 2021 må ens tro være utholdende om en – som munk eller nonne – skal skille seg fra «verden» og forbli i bønn, studium, forkynnelse og bli værende i dette. Få er utvalgt til en så smal vei.

[ Frykter preste-exit kan bety slutten for kjent dominikanerkloster ]

Det store alvoret nå

Det er vanskelig for journalister å lage sindige artikler som både journalisten og redaksjonen tror mange nok lesere vil ha og gå inn for et modus av alvor i skriften.

En munks valg inn i og ut av munkefellesskapet er opplagt alvorlig. Det er alvorlig for kirken, munkene og munken selv. Men det store alvoret nå er den økologiske, økonomiske, sosiale og politiske krisen i verden.

Det fins selvsagt mange sjikt av alvor «under» dette ene store Alvoret. Pastor Martin Niemöller skrev i 1943, fritt gjengitt: Da de kom for å hente kommunistene, tiet jeg. For jeg var ikke kommunist. Da de kom for å hente jødene, tiet jeg. For jeg var ikke jøde. Da de kom for å hente meg, var det ingen igjen til å vitne for meg.

En munks valg inn i og ut av munkefellesskapet er opplagt alvorlig. Det er alvorlig for kirken, munkene og munken selv. Men det store alvoret nå er den økologiske, økonomiske, sosiale og politiske krisen i verden.

Nå er tundraen i Sibir «hentet». Området rundt Ahr sør-vest i Tyskland og Belgia er «hentet». Oregon er «hentet». Og når Norge blir «hentet», hvem vil stille opp for Norge da?

Pave Frans er en munk i denne verden. Jeg tror han vitner og vil vitne for Oregon og Sibir – så lenge han får være pave.