På oppdrag fra Kirkerådet har Müller-Nilssen-utvalget lagt fram utredning om ny kirkelig organisering, med forslag til endringer på mange nivåer og av mange slag i kirken. Utvalget skriver at de har fått i oppgave å foreslå en ordning med felles arbeidsgiverorgan på prostinivå, og at de har holdt seg strengt til sitt mandat.
Tolket for snevert
Utvalget har delt seg i tre, med hvert sitt forslag til modell for et prostifellesråd. Hvor bredt har utvalget forstått sitt mandat? Når utvalget velger å tolke sitt mandat så snevert som at det kun skal foreslå et prostifellesråd, blir mange spørsmål hengende i lufta.
Det er min oppfatning at utvalget har tolket sitt mandat snevrere enn det var ment fra Kirkerådets side. Verken Kirkemøtet eller Kirkerådet har vedtatt at det kun er prostifellesråd som er aktuell løsning for utvikling av den kirkelige organisering.
Det er min oppfatning at utvalget har tolket sitt mandat snevrere enn det var ment fra Kirkerådets side.
Når rapportens forslag nå sendes ut på høring, presiserer Kirkerådet at ordningen med prostifellesråd ikke er besluttet. Rådet inviterer til en åpen høring der alle høringsinstanser gis mulighet til å spille inn synspunkter på forslagenes styrker og svakheter, og til å fremme eventuelle andre modeller for fremtidig kirkelig organisering.
[ Mannen bak forslag til ny kirkelig organisering tror ikke alle vil bli fornøyd med resultatet ]
Hva er bra i dagens kirkelige organisering?
Jeg synes at rapporten i for liten grad ser på hva som kunne være viktig å bevare i organiseringen av kirken. La meg nevne fire slike områder:
- Forholdet kirke-kommune: Dagens modell bygger på lange tradisjoner for tett kontakt mellom lokal kirke og egen kommune. I prostier med flere kommuner innebærer forslagene større avstand mellom kirken og den enkelte kommune. Det vil svekke grunnlaget for kommunens finansiering av lokalkirka, og det vil svekke samtalen mellom folkevalgte fra kirke og kommune om «kirken hos oss», hva kan den gjøre og være i lokalsamfunnet? Mange støttet fortsatt kommunal finansiering av lokalkirken, nettopp fordi den bygget på den tette kontakten i egen kommune. Forslagene om prostifellesråd svekker denne forbindelsen.
- Lokalt demokrati, med engasjement rundt egen kirke: I dagens fellesråd møtes folkevalgte fra kirke og kommune, og forholder seg til et naturlig område der en har felles interesser i å finne gode løsninger. I rapportens forslag vil representanter for de enkelte soknene måtte ta stilling til en større helhet, som en i utgangspunktet ikke har tilsvarende felles interesse for. Både kompetanse og engasjement vil måtte bli mindre. Utvalget har antydet at avgjørelser kan komme til å bli overlatt til et styre. I praksis vil trolig mye bli overlatt til administrasjonen. Jeg er redd resultatet i praksis blir at det lokale kirkelige demokrati svekkes.
- Klar arbeidsdeling mellom menighetsråd og fellesråd: I dagens modell er det en klar arbeidsdeling mellom fellesrådet, som skal ivareta økonomisk/administrative forhold, og menighetsrådet, som er soknets styrende organ. Etter utvalgets forslag skal prostifellesrådene få en oppgavebeskrivelse som griper inn i det som i dag er menighetsrådets virksomhetsansvar i soknet: Også prostifellesrådet skal ha et ansvar knyttet til å «vekke og nære det kristelige liv» i lokalkirka. Dette mener jeg vil kunne skape utfordringer, og til syvende og sist svekke menighetsrådets virksomhet og lokaldemokratiet i kirka.
- En kirke som henger sammen: I dag er presteskapet tilsatt og ledet i en linje som henger sammen, via prost og biskop, til det sentrale kirkestyret. Den betydningen denne sammenhengen har hatt for kirken lokalt, oppfatter jeg forsiktig sagt som betydelig underkommunisert i utredningen. Prestene har i den landsdekkende kirken vært en forbindelseslinje fra lokalkirken, via prosti og bispedømme til det felles kirkestyret på nasjonalplan, og både bidratt til at nasjonale utviklingstiltak iverksettes overalt og til at utfordringer fra lokalplan bevisstgjøres nasjonalt. I flertallsforslagene fra utvalget brytes denne sammenhengen. Prosten skal ikke lenger være biskopens medarbeider, men være ansatt av og underlagt et eventuelt prostifellesråd. Bispedømmets betydning reduseres, i stedet foreslås 100-150 kirkeenheter, med hver sine administrasjoner, personalkontorer osv. (Ett mindretallsforslag fra gruppen ser det uheldige i dette forslaget, og fremmer i stedet et forslag om at alle ansatte i kirken gis felles arbeidsgiver på nasjonalt nivå.) Etter mitt syn vil det være et stort tap for kirken om sammenhengene i kirken brytes på den måten som her er foreslått.
[ Merete Thomassen om ny organisering: «De kjønnskritiske varselklokkene bør ringe» ]
Hva er gode modeller?
Utvalget har anslått at modellen kan passe i cirka 1/3 av dagens prostier, men at det for øvrig må lages nye enheter. I svært mange fellesrådsområder tror jeg ulempene i de foreslåtte ordningene overgår fordelene.
Dessuten: Jeg mener at det finnes gode alternativer til de modellene som nå er lagt fram. Det går an å bygge videre på de ordninger som eksisterer i dag, men med styrket fleksibilitet for så vel kirkelig som kommunalt samarbeid på tvers på kirkefeltet, når det vil være hensiktsmessig for eksempel for å lage større stillinger. Det går an å sørge for at styrker i dagens ordning videreføres, samtidig som det skapes en ny felles ledelse og organisering lokalt.
I svært mange fellesrådsområder tror jeg ulempene i de foreslåtte ordningene overgår fordelene.
Jeg frykter at etablering av de foreslåtte prostifellesråd vil medføre at «barnet helles ut med badevannet», det vil si at en rekke viktige ting går tapt. Det er ikke nødvendig, det finnes alternativer.
