Verdidebatt

De kjønnskritiske varselklokkene bør ringe

NY KIRKEORDNING: Mellomledelsen i Den norske kirke kan komme til å domineres av kvinner. Det gjelder å ha et årvåkent kjønnskritisk blikk på dette nivået.

Ny kirkelig organisering har vært et tema i lang tid. Et av de største smertepunktene i Den norske kirkes organisering er at vi lenge har hatt to arbeidsgiverlinjer: en linje for prester, den såkalte embetslinja fra biskop til prost til prest, og en linje for alle andre, organist, diakon, kateket, kirketjener med mer, den såkalte rådslinja eller fellesrådslinja.

Presten er ansatt av bispedømmerådet, de andre av fellesrådet. En trenger ikke være organisasjonsteoretiker for å forstå at to arbeidsgiverlinjer i en og samme menighet kan skape problemer.

Utvalget som har jobba med forslag til ny kirkelig organisering, har derfor hatt et mandat fra Kirkerådet og Kirkemøtet som særlig dreier seg om å finne én felles utøvelse av arbeidsgiverfunksjoner for alle tjenestegrupper, og utrede plasseringa av dette på et prostinivå.

Forslaget presenter til dels ulike løsninger, men konkluderer med at prostinivået vil utgjøre navet i den nye kirkelige organiseringa, et mellomnivå mellom lokalmenighet og bispedømme som alle ansatte skal ledes fra.

Merete Thomassen

Tretti menn og tre kvinner

Hva har dette med kjønn å gjøre?

For et par uker siden etterlyste Elise Kruse i Vårt Land flere kvinner i debatten om forslaget til ny organisering for Den norske kirke. I kommentaren «Kirkelig organisering for menn» 6. juni, påpekte hun at det nesten ikke er noen kvinner som har engasjert seg i den offentlige debatten om forslag til ny kirkeordning.

Tretti menn har sendt inn til dels høyrøsta debattinnlegg om dette, men bare tre kvinner har gjort det samme. Hvorfor, når omtrent halvparten av de kirkelige styringsenhetene Kirkemøtet, Kirkerådet og bispekollegiet består av kvinner? spør Elise Kruse.

Det er et meget godt spørsmål. Kanskje skyldes det et typisk kvinneproblem, at mange av oss kvinner føler at vi må ha hundre prosent oversikt før vi våger å uttale oss om noe som helst. Vi sikrer oss i alle bauger og kanter fordi vi av smertelig erfaring vet at vi får så det synger hvis vi skulle ta feil i et saksforhold, eller uttrykke oss litt ubeskytta.

De kvinnelige mellomlederne

Kirkeordningsspørsmålet er svært komplekst, og det tar tid å få oversikt over det. Den tida er det mange som ikke har. Jeg har heller ikke hatt tid til å jobbe mye med forslag til ny organisering av Den norske kirke. Jeg lar meg likevel utfordre av Elise Kruse og vil hevde at kirkelig organisering i høyeste grad angår kvinner.

I tillegg til alle de grunnene Kruse påpeker, vil jeg gjerne løfte fram enda en grunn til at de kjønnskritiske varselklokkene bør ringe. Det er forslagets vekt på prostinivået eller mellomnivået, et nivå Kirkerådet selv har ønsket som det nye navet i kirkelig organisering

Det er ikke sikkert at mellomledelsen i Den norske kirke vil komme til å domineres av kvinner. Men det kan fort skje

—  Merete Thomassen

Mellomnivåene i det moderne arbeidslivet har blitt kvinnenes nivå. I alle sektorer har kvinner lenge vært tilkjent en viss innflytelse på dette nivået. De kvinnelige mellomlederne, de som ikke besitter den øverste makta, men som heller ikke utfører arbeidet på grunnivå, blir fort limet i strukturen som skal sørge for at arbeidstakere på grunnplan og øverste ledelse er tilfredse.

Det gjelder offentlig forvaltning, større og mindre bedrifter, undervisning, helse – og kirken. Mellomlederne har av Gry Friis Eriksen blitt kalt «ømme bødler». Det er mellomlederne som tar imot frustrasjonen fra de som står i førstelinja i arbeidslivet og må formidle den videre til øverste ledelse.

Det er også de som må framføre krav om effektivisering og nedskjæring fra ledelsen til de ansatte, mens topplederne er langt mer beskytta fra disse ubehagelige oppgavene. I Den norske kirke kan kvinnelige proster fortelle om lignende erfaringer.

Et kjønnskritisk blikk

Det kreves et årvåkent kjønnskritisk blikk på et organiseringsforslag som ønsker å utvikle mellomnivået til å bli enda større. Flere har også påpekt at mellomnivået kan føre til en økt byråkratisering. Det blir enda et ledd saker og ting skal gjennom. Det vil ikke minske frustrasjonen overfor mellomlederne. De kan havne i enda større skvis enn tidligere.

Det er ikke sikkert at mellomledelsen i Den norske kirke vil komme til å domineres av kvinner. Men det kan fort skje. Det gjelder derfor å ha et årvåkent kjønnskritisk blikk på dette nivået.

At prestenes faglige selvstendighet settes under press i en tid da stadig flere prester er kvinner, er neppe tilfeldig.

—  Merete Thomassen

Nå viser det seg at det ikke nødvendigvis er prosten som skal lede mellomnivået, men en daglig administrativ leder. Denne lederen skal også utøve arbeidsgiveransvar for prestene, og den historiske linja mellom biskop, prost og prest brytes for første gang.

Det er dette som har vakt sterkest reaksjoner blant mange fagteologer, også meg. Hva har også dette med kjønn å gjøre?

Makta og prestisjen ryker

Teologen Anne-Louise Eriksson har sagt at på de områdene kvinnene kommer inn, ryker makta og prestisjen ut. Det gjelder i særdeleshet prestetjenesten. Parallelt med at antallet kvinner i prestetjeneste økte, fikk vi en gudstjenestereform der flere og flere beslutninger som gjelder liturgien, ble fratatt presten og gitt til menighetsråd og gudstjenesteutvalg.

I det nye forslaget til kirkeordning kan presters teologiske innflytelse risikere å svekkes ytterligere. At prestenes faglige selvstendighet settes under press i en tid da stadig flere prester er kvinner, er neppe tilfeldig. Dette trenger ikke å skje. Men for at det ikke skal skje, må de kirkelige styringsenhetene være særs årvåkne.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt