Folkekirken må veie tungt i delingen av OVF

Departementet har slått fast at dette er en deling av verdier mellom staten og kirken, ikke mellom OVF og kirken. Stortinget på sin side har understreket at det er to typer eiendommer det er naturlig at Den norske kirke overtar fra OVF: Det ene er rekrutteringsboliger; dette er boliger i rekrutteringssvake områder der det kan være viktig å tilby bolig for å rekruttere prest til stedet. Det andre er «kulturminneboliger»; dette er kirkelige eiendommer med en særlig kulturhistorisk og kirkehistorisk verdi.

[ Hef: – OVF tilhører hele det norske folk ]

Grunnloven er tydelig

Den norske kirke har tidligere stilt seg bak den løsning for deling av fondet som regjeringen har foreslått. Det medfører blant annet at verdier kirken får tilført, ikke skal innebære en økonomisk gevinst for kirken. DNK har ikke ønsket å bli en stor eier av festetomter og arealer som OVF i dag eier.

Men det er helt naturlig at kirken overtar eiendommer som er eller har vært i kirkelig bruk eller som har kirkehistorisk verdi. Det er også naturlig at de gjenværende verdiene kirken ikke skal overta, kommer kirken til gode, gjennom midler til vedlikehold av kulturhistorisk viktige kirkebygg. Dette henger sammen med historien bak hvordan disse verdiene kom til. OVF er etablert for å ta vare på kirkelige eiendommer, som ble beslaglagt av kongen i forbindelse med reformasjonen. Grunnlovens § 116 sier det helt klart: «Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.»

Det er helt naturlig at kirken overtar eiendommer som er eller har vært i kirkelig bruk eller som har kirkehistorisk verdi. Det er også naturlig at de gjenværende verdiene kirken ikke skal overta, kommer kirken til gode.

En sentral del av historien vår

Nå skal kirken bygge kompetanse for å ivareta og bruke kulturminner til det beste for lokalkirken. Kirken lokalt tar vare på gravplasser, kirkebygg og andre verneverdige bygninger. Lokalt har kirkeeier gjennom fellesrådene over år bygget opp solid kompetanse på dette feltet. Å ta vare på verneverdige presteboliger er derfor ikke nytt for kirken, selv om det er nytt at kirken nasjonalt må ta et helhetlig ansvar.

Kirken har en 1000 års historie i Norge som er fysisk nærværende gjennom synlige kirker, kirkegårder og prestegårder i landskapet. Dette er kulturhistoriske eiendommer som utgjør en stor og viktig del av den norske kirke- og lokalhistorien. Kirkehistorien i landet vårt er integrert i landets historie fra de første kirker ble bygget i middelalderen.

Det er helt naturlig at kirken overtar eiendommer som er eller har vært i kirkelig bruk eller som har kirkehistorisk verdi. Det er også naturlig at de gjenværende verdiene kirken ikke skal overta, kommer kirken til gode.

Norge har ikke vært et rikt land med en mangslungen bygningsmessig historie, slik det er i mange europeiske land. Derfor er historien rundt kirker og prestegårder en sentral del av historien vår. Prestegårdene er mange steder en svært viktig del av stedets lokalhistorie. Dersom staten blir eier av disse eiendommene og eventuelt selger dem videre til private, vil historien rundt bygningene og stedene brytes og en viktig del av lokalhistorien gå tapt.

[ – Kirken må belage seg på en tøffere fremtid etter OVF-avtalen ]

Viktig for kirke og lokalsamfunn

Siden 1821 har OVF fungert som statens «eiendomsforvalter» på vegne av kirken. Den delingen av eiendommer som nå gjøres, skal sikre at DNK fortsatt skal eie og forvalte sin egen historie. DNK har et lovgitt mandat om å være en landsdekkende folkekirke der «slekt følger slekters gang» og mange knytter tro og tilhørighet til disse bygningene som reiser seg i landskapet. Da blir det desto viktigere at den delen av kirkehistorien som OVF hittil har forvaltet på vegne av fellesskapet, nå overtas og forvaltes av Den norske kirke, slik at det for fremtiden er kirken og ikke staten som kan fortelle denne delen av Norges historie.

Det er altså sterke folkekirkelige grunner til at dette «bo-oppgjøret» er viktig. Resultatet av fordelingen blir viktig for kirkens fortsatte betydning i mange lokalsamfunn, med kirke, kirkegård og prestegård som synlige uttrykk for tro og historie. Derfor må slike folkekirkelige hensyn veie tungt. Jeg er spent på resultatet av denne fasen i oppgjøret.