Da koronakommisjonen la fram sin 450 sider lange rapport om håndteringen av covid 19-pandemien var tros- og livssynssektoren avspist med tre setninger.
Det kom som noe av et sjokk på Tros- og Livssyns-Norge. At alle gudshus blir stengt ned på denne måten, og over så lang tid, har aldri hendt før. Selv ikke da kong Sverre ble lyst i bann for mer enn åtte hundre år siden. Det skulle man tro var verdt å nevne.
Unnlatelsen framstod også som underlig fordi det samarbeidet bredden av tros- og livssynssamfunn har hatt med myndighetene under pandemien også kan anses som historisk tett og omfattende. Tros- og livssynssamfunn har blant annet bistått myndighetene med kritisk smitteverninformasjon. Særlig i en del minoritetsmiljøer har det vært viktig å nå fram med denne informasjonen på mottakernes morsmål, formidlet av religiøse ledere de har tillit til.
Tas for gitt?
Trolig var denne innsatsen noe av bakgrunnen for at barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad konkluderte med at: «Tros- og livssynsdialogen har blitt en viktig del av sivilsamfunnets infrastruktur og beredskap.»
Kan hende blir det tatt for gitt at tros- og livssynssamfunn stiller lojalt opp og hjelper til når myndighetene ber om det. At man ser på det som en selvfølge kan kanskje forklares ved at vi inntil nylig har hatt en statskirkeordning i Norge. Det har vi imidlertid ikke lenger, og det store mangfoldet av tros- og livssynssamfunn som har bidratt til den store koronadugnaden har aldri vært omfattet av en slik ordning.
Følte de ble oversett
Hva tenker tros- og livssynssamfunnene selv? Føler de seg glemt og lite verdsatt? Vi har utført en intern medlemsundersøkelse fra våre 15 organisasjoner, som har om lag 80 prosent av Norges befolkning som registrerte medlemmer. Her har de blitt bedt om å evaluere samarbeidet med myndighetene, sin egen innsats og STLs rolle.
Det er rom for å innskrenke tros- og livssynsfriheten, så lenge det er forholdsmessig, tidsavgrenset og strengt nødvendig. Det kunne nok vært ønskelig med en grundigere vurdering av om disse kriteriene var oppfylt.
Svarene tyder på at tros- og livssynssamfunnene følte at de ble oversett i starten. Til tross for at Tros- og livssynsfrihet er en beskyttet rettighet i menneskerettighetene og i Norges grunnlov, ble det vist for liten forståelse fra myndighetens side for at tiltakene faktisk innebar en innskrenkning av den, selv om det var aldri så nødvendig. Det er rom for å innskrenke tros- og livssynsfriheten, så lenge det er forholdsmessig, tidsavgrenset og strengt nødvendig.
Det kunne nok vært ønskelig med en grundigere og løpende vurdering av hvorvidt disse kriteriene for innskrenkning av en sentral menneskerettighet var oppfylt.
En bro til myndighetene
Etter hvert gikk ting bedre. STL fungerte som en bro mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene. Tiltak og restriksjoner ble formidlet på en måte som var lettere å forstå for medlemssamfunnene, mens myndighetene ble gjort oppmerksom på hvilke særskilt behov og utfordringer tros- og livssynssektoren stod ovenfor. Opprettelsen av en egen samarbeidsgruppe, hvor representanter fra myndighetene og tros- og livssynssektoren kunne møtes, var svært viktig for å gjøre dette samarbeidet mer effektivt.
Pandemien har vært en voldsom påkjenning for tros- og livssynssamfunnene. Framfor alt de mange troende som langt på vei har vært frarøvet det åndelige påfyllet og fellesskapet som de finner i sin menighet.
Kriser virker imidlertid ofte skjerpende og kanskje kommer tros- og livssynssektoren på noen måter styrket ut av pandemien. Samarbeidet med myndighetene er blitt mer effektivt, det har også kommunikasjonen og samarbeidet innad i sektoren. Tros- og livssynssamfunnene har dessuten vist en veldig kreativitet gjennom å opprettholde tilbudene til sine medlemmer, ofte ved å flytte ritualer og seremonier over i den digital verden. Disse tilbudene har sine egne fordeler og vil kan hende bli videreført når pandemien er overstått.
Pandemien har vært en voldsom påkjenning for tros- og livssynssamfunnene. Framfor alt de mange troende som langt på vei har vært frarøvet det åndelige påfyllet og fellesskapet som de finner i sin menighet.
Dette er ikke den første krisen landet vårt har stått ovenfor. Det blir heller ikke den siste. Vi tar med oss den lærdommen den har gitt oss og sørger for at vi står bedre forberedt til neste gang. Tros- og livssynssamfunnene stiller sine ressurser og infrastruktur til disposisjon også da, og er forberedt på å gjøre det raskt. Vårt håp er at det gode samarbeidet vi etter hvert har fått med myndighetene vil være på plass alt ved starten av en kommende krise.
Det er tros- og livssynssektoren, men også myndighetene og hele samfunnet, tjent med.