Verdidebatt

Aldri glemme

KIRKE OG TERROR: Hva betyr 22. juli - vi glemmer aldri? Her vil jeg prøve meg på to svar. Et enkelt og et krevende.

Nå er det 10 år siden terroren kom til hjemstedet mitt. 10 år siden Utøya ble forvandlet fra å være en litt skjermet øy uti Tyrifjorden, til å bli sentrum for de verste terrorhandlinger på europeisk jord siden krigen. Jeg glemmer det aldri.

Lokalsamfunnet mitt ble satt på prøve den dagen. For å stanse terroristen, for å berge ungdommer på flukt, for å søke etter overlevende, frakte dem til sykehus og berge liv. For å finne de døde, og kjøre dem til identifikasjon. For å ta vare på hundrevis av pårørende, gi dem mat og trøst og svar.

Vi var mange som stilte opp. Over tusen bare på Sundvollen hotell, har jeg hørt. Profesjonelle og frivillige. Kvinner og menn. Hotellansatte og helsearbeidere, prester og imamer. Det var en selvfølge å stille seg til rådighet, godt å kunne være til nytte. Samtidig gjorde det voldsomt inntrykk på oss alle.

En klar jobb å gjøre

Det kjentes godt å være en del av Den norske kirke i denne tiden. Selv om det til tider var svært tungt, var det ukomplisert å være lokal prost på stedet. Jeg hadde en klar jobb å gjøre. Jeg sørget for en bred prestetjeneste på Sundvollen hotell, for at imam var til stede, og jeg hadde ansvaret for sørgegudstjenesten som fant sted to dager etter tragedien. Senere var jeg også med på en gravferd. Jeg ble vist tillit fra mange hold, fra kommunens kriseledelse, den lokale moskeen, fra Arbeiderpartiet og media. Og jeg vet at slik ble kirken mottatt over hele landet. Vi viste at vi var i stand til å bidra profesjonelt og godt, som sjelesørgere, gjennom alle begravelsene, og i kraft av å tilby trygge rom for gode fellesskap og ritualer. Vi stod som hegnehus, naturlig plassert midt i lokalsamfunnene, og vi lovet hverandre å aldri glemme.

Nå er det 10 år siden. Jeg er fortsatt prost i Ringerike. Jeg har ikke glemt. Men jeg er mer usikker på kirkens rolle, nå som tiden for trøst har lagt seg, mens behovet for oppgjør og klar tale presser på. Vi har fortsatt en sentral plass i minnemarkeringene på selve dagen. Men er det alt? Gjør vi den jobben vi skal, med tanke på løftet vi ga, om å aldri glemme?

To svar

For kort tid siden fikk jeg følge biskop Jan Otto Myrseth på besøk til 22. juli-senteret. Her ble vi godt mottatt, og møtt med nysgjerrighet på hva vi som kirkens folk tenkte. Under omvisningen fikk vi se korset Breivik hadde på seg 22. juli. Og vi ble utfordret til å besvare spørsmålet: «Hva betyr 22. juli - vi glemmer aldri for deg?» Her vil jeg prøve meg på to svar. Et enkelt og et krevende.

Det enkle er enkelt fordi det allerede ligger kirken ganske nært: Vi må stå opp mot utenforskap! Vi må tilby gode fellesskap for alle, og vi må ta vare på ungdom som faller utenfor. Her er kirken allerede ganske god. Forandringshus, språkkafe og dialogsentre er kjente begrep i kirkelige miljø. Forebyggende arbeid er krevende, for det tar aldri slutt og vi får aldri bekreftet det vi forebygget. Men det er diakoni på sitt beste, og et godt svar til 22. juli - vi glemmer aldri.

Vi må våge å medgi at den bibelske tradisjon bærer problematiske sider i seg som kan misbrukes, slik også Koranen kan misbrukes.

Det andre svaret er mer krevende. Det innebærer å ta del i samtalen om 22. juli. Det bør vi, for vi har et ansvar. Som kirke er vi nemlig bærere av den religionen Breivik mente å finne seg til rette i. Det må vi aldri glemme. Vårt ansvar er å bidra til å formulere hva sunn og usunn kristen tro er. Vi må våge å medgi at den bibelske tradisjon bærer problematiske sider i seg som kan misbrukes, slik også Koranen kan misbrukes. Vi må innrømme at vag tale iført Kanaans språk kan gi grobunn for tankegods som er av det onde. Og vi har ansvar for å gjøre noe med det.

Vi må passe oss for å ikke bli misbrukt, og vi må bidra til å avdekke og å ta avstand. Når grupper som Sian hevder å forstå kristendom bedre enn det kirken gjør selv, må vi si fra. Det kan være krevende å si fra, for kirkens medarbeidere får fort høre at vi må passe oss for å ikke bli for politiske, og at vi bidrar til at kirken ikke lenger er for alle. Men vi må våge det likevel. Våge å si at kirken har et budskap som ikke lar seg forene med høyereekstreme ytringer.

Det kan være krevende å si fra, for kirkens medarbeidere får fort høre at vi må passe oss for å ikke bli for politiske, og at vi bidrar til at kirken ikke lenger er for alle. Men vi må våge det likevel.

Et tydelig motsvar

Kirkens rolle 10 år etter 22. juli er kanskje så enkel som at vi skal blankpusse det vi allerede er, nemlig eksperter i kristen tro. Med det kan vi gi religiøse vrangforestillinger et tydelig motsvar. Det kan hjelpe mennesker til å finne trygge fellesskap og tilhørighet. Og ut fra det kan vi våge å fastholde det trassige håpet om kjærligheten som er sterkere enn alle onde krefter. Det ville vært et respektabelt svar til løftet vårt om å aldri glemme.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt