Verdidebatt

Jeg forstod ikke 22. juli som barn. Jeg forstår det enda ikke.

22. JULI: Jeg var 8 år under 22.juli. Jeg forstod ikke hvordan noen kunne sitte med et sånt hat inni seg. Jeg forstår det enda ikke.

22. JULI: Hvordan forklarer man et barn på 8 år at det finnes en mann som har drept 77 uskyldige mennesker? spør 18-år gamle Zaineb Abdulsatar

Jeg var 8 år da det smalt i regjeringskvartalet i 2011. Jeg hadde nettopp lært hva våpen, terror og drap var. Jeg prøvde å lære hvorfor mamma og pappa hadde flyktet fra et land de elsket så sterkt. Det var tøft å ta det innover seg som 8-åring.

Men jeg visste at vi nå var på en trygg plass. Her var det håp. Her fantes intet hat, og alle var glade i alle.

Zaineb Abdulsatar

Flukten til trygge Norge

22. juli 2011 smalt det. Hatet fulgte etter som en trykkbølge og en kunne kjenne det i hele kroppen. For nå kom det et angrep på det jeg verdsatte så høyt ved landet mamma og pappa ga meg. Et angrep på ytringsfriheten, kjærligheten og inkluderingen som fantes her. Det kom på mange måter som et angrep mot sånne som meg, og sånne som trodde på de tingene jeg gjør.

At terroristen satt med et slikt hat mot mennesker med så gode verdier, klarte jeg aldri helt å forstå som barn. Men jeg forstår det heller ikke nå.

Jeg klarte ikke helt å forstå hva som hadde skjedd, eller hvor stort omfanget var. At Norge mistet 77 mennesker, som vi trengte, som vi burde hatt med oss her i dag, gjør så ufattelig vondt. For de på Utøya kjempet for akkurat det jeg verdsetter mest med dette fine landet.

De kjempet for en bedre hverdag for folk flest. De kjempet for meg. De kjempet for deg. At terroristen satt med et slikt hat mot mennesker med så gode verdier, klarte jeg aldri helt å forstå som barn. Men jeg forstår det heller ikke nå. Ti år etter.

Opplevde 22. juli som barn

Hvordan forklarer man et barn på 8 år at det finnes en mann som har drept 77 uskyldige mennesker? I gode trygge Norge? At det i verdens beste land finnes mennesker som velger å gå til angrep på oss? På demokratiet? På fellesskapet?

Når jeg reflekterer over 22. juli stiller jeg meg selv ofte spørsmålet: Hvor var det at det gikk galt? For det er ingen som blir født med et slikt hat inni seg. Det sies at de mest tolerante og minst rasistiske menneskene i verden er barn. Noe må ha skjedd under oppveksten, og skjedde det med gjerningsmannen, kan det skje med flere.

Tenker mannen bak kassa, bussjåføren eller han som stirret på meg på bussen det samme som han?

For det er de holdningene og det hatet som han satt med, som gjør lille meg fra Trondheim så redd. For hvem bærer på disse tankene? Tenker mannen bak kassa, bussjåføren eller han som stirret på meg på bussen det samme som han? Sitter de med det samme hatet, og meningene? Det er både vondt, ekkelt og ufattelig skummelt å tenke på.

Negative holdninger

Som barn var tanken om at det sitter mennesker med fordommer og hat mot meg, helt absurd. Det kunne ikke stemme. Jeg var jo helt lik klassekameratene mine. Sant nok så var vi ganske ulike på noen områder, men det var bare fint.

Det fantes ikke noe hat i samfunnet jeg ble født i. Men med årene innså jeg at hatet har alltid ligget der. På diverse nettforum, kommentarfelt og blant enkelte. Det har alltid vært der, men det har vært lite synlig. Helt til det smalt.

Hvor var det at det gikk galt? For det er ingen som blir født med et slikt hat inni seg.

Det var først etter 22. juli at mitt engasjement for samfunnet virkelig begynte å komme til uttrykk. Jeg har alltid hatt et øye for det som skjer rundt meg, men denne hendelsen fikk meg til å innse at livet ikke kun var en dans på rosene. Man måtte komme seg over tornene også. Og om ting ikke er som det skal være, så må det fikses.

Oppgjøret med oss selv

Når et slikt hat kommer til uttrykk, og fortsatt finnes blant oss, ja da må vi, jeg og du, naboen og politikerne gjøre hva vi kan for å vaske bort hatet. Ingen blir født rasister, skeptiske, eller fulle med hat mot en bevisst folkegruppe. Det er gjennom oppveksten at et slikt hat bygger seg opp.

22. juli 2011 var en dag fylt med mye sorg, hat og vondhet. Nyheten var fylt med store røde oversikter og bilder som barn ikke burde se. Det var som en skygge kom å la seg over hele vårt langstrakte land.

Men så kom sola frem. Nyhetene ble fylt med blomster, dype taler og en kjærlighet lille meg aldri hadde sett før. Folk kom nærmere hverandre enn aldri før. For nå måtte hele Norge stå sammen mot dette hatet og disse hatefulle ytringene. Tiden etterpå var selvfølgelig preget av mye gråt og sorg. Men der noen stod og gråt, stod noen og holdt rundt dem.

Hver dag må du og jeg, han og de, gjøre hva vi kan for at ingen havner utenfor og bygger opp et slikt hat inni seg.

Vi skal aldri glemme, sa vi. Vi skal ikke bare aldri glemme, men vi skal også lære. Hver dag må du og jeg, han og de, gjøre hva vi kan for at ingen havner utenfor og bygger opp et slikt hat inni seg. For den kjærligheten som blomstret etter 22 juli må vi holde fast ved. Den er essensielt i et samfunn.

Alle må stå mot hatefulle ytringer

22. juli var et angrep på hele Norge, og derfor måtte hele Norge stå sammen. Det mener jeg vi fortsatt må gjøre, den dag i dag, 10 år etter. Om det er å stå sammen mot slike hatefulle ytringer, en pandemi eller sorg hos hver enkelt.

Vi alle trenger fellesskapet, både de på høyre og venstre, både de gamle og de unge.

Uansett om man stemmer Rødt eller FrP så er det ren fornuft at fellesskapet er det viktigste vi har. Et samfunn hvor alle føler seg like mye verdt er essensielt. Vi alle trenger fellesskapet, både de på høyre og venstre, både de gamle og de unge.

Så 22. juli, du har vært vond, og vi minnes sorgen i dag. Men takk for at du viste oss det viktige vi har og det vi trenger mest. Hverandre.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt