Ta oss som varsler på alvor!

Kjære anonyme kollega i Dnk. Takk for din ærlige kronikk «Mitt eller vårt problem?» i VL 3. juli. Det er hjerteskjærende lesning, og at du må være anonym forteller alt om hvor alvorlig dette er.

Du er sint og redd, og det med rette. Det krever mot både å skrive og sende inn et slikt innlegg. Men jeg vil berømme deg for at du blant annet løfter fram problematikken rundt arbeidsmiljø og varslerkultur.

I både rettssubjektet Den norske kirke og i fellesrådslinja, kjenner jeg mange, særlig kvinner, som har blitt syke, byttet jobb, sluttet i kirkelig tjeneste eller blitt ufør som konsekvens av trakassering og manglende håndtering og oppfølging.

Mitt eget hjerte hamrer når jeg skriver dette

Terapi for å fortsette

Det burde være unødvendig å presisere at ingen av disse er såkalt «skjøre», men det er altså stempelet noen har opplevd å sitte igjen med etter å ha varslet. Sannheten er at de er kloke, ressurssterke og varme mennesker som vil det beste for kirken.

Mitt eget hjerte hamrer når jeg skriver dette. Jeg er selv en del av denne «statistikken» og konsekvensene har jeg måttet bære selv. Opplevelsene sitter fortsatt i, og jeg har jobbet iherdig med meg selv i terapi og sjelesorg for å kunne fortsette som prest. Erfaringene er dyrekjøpte.

Ukultur og maktkamp

Det er ingen selvfølge at Dnk fortsatt er min arbeidsplass, men gode og kloke mennesker innenfor helse- og sjelesorgfaget, har lært meg at dette ikke handler om meg: Det handler om ukultur, maktkamp og for lite kunnskap om ledelse og menneskelige mekanismer.

Men heller ikke jeg tør å stå fram med fullt navn. Til det er jeg for redd for konsekvensene. Til det er ekkoet fra fortida for øredøvende, ekkoet som forteller at jeg tåler lite eller er en oppvigler.

«Dere unge kvinnelige prester er så storforlangende», husker jeg en av kirkens ledere sa da jeg ønsket bistand i en krevende varslingssak.

[ Sykehusprest: Det er behov for Metoo-oppgjør i DNK ]

Ta oss på alvor!

Til ledelsen i Den norske kirke: Ta oss som varsler på alvor! Kirken skal stå på de svakes og kuedes side, og vi som tjenestegjør i den må kunne være trygge på at det er rom for å si ifra om seksuell trakassering, diskriminering og maktmisbruk.

Har ikke kirken ekte omsorg for sine egne ansatte, er den ikke troverdig når den flagger høyt i andre saker.

Vi vet at urett fortsatt begås, og at mange tidligere meldte saker skyves under teppet, som om de aldri hadde funnet sted.

Kirkens problem

Vi er mange rundt om i kirke-Norge som følger med på hva som gjøres og ikke gjøres. Vi vet at urett fortsatt begås, og at mange tidligere meldte saker skyves under teppet, som om de aldri hadde funnet sted.

Kjære kollega, dette er ikke ditt problem, det er vårt problem. Det er kirkens problem.

Vårt Land er kjent med kronikkforfatterens identitet.

[ Olaug Bollestad ønsker kristent Metoo-oppgjør ]