Verdidebatt

Mitt eller vårt problem?

TRAKASSERING: Jeg er sint og jeg er redd. Kirken som jeg egentlig er så glad i, oppleves ikke som en trygg arbeidsplass.

I mai kom resultatet av en arbeidsmiljøundersøkelse gjort blant kvinnelige prester ansatt i rettssubjektet Den norske kirke. Den viste at en skremmende stor andel har opplevd diskriminering, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb.

Jeg har vært overrasket over intensiteten i følelsene mine i etterkant av offentliggjøringen av denne undersøkelsen. Jeg har kjent på et stort følelsesspekter, med både sorg, skuffelse og undring. Men aller mest har jeg vært sint. Skikkelig sint.

Møtt med bagatellisering

Jeg er sint over at det har gått så langt. At en av tre har opplevelser som dette. At mange ikke vet hvor de skal melde fra. At mange ikke opplever å bli hørt og trodd når de varsler om uønskede og problematiske hendelser.

Jeg er også sint over at undersøkelsen har blitt møtt med kommentarer som «Skal vi ikke få kommentere at dere er fine på håret nå da?» og «Nå må kvinner slutte denne krenkefesten!». Kollegaer, både kvinner og menn, mener at vi må tåle å bli tråkket på, så lenge kommentarene er godt ment fra avsender. «Han mente jo ikke noe med det», eller «Det var jo bare et kompliment».

Dette handler ikke om å utrydde komplimenter. Det handler om uønsket oppmerksomhet

—  Kvinnelig prest i DNK

Men dette handler ikke om å utrydde komplimenter. Det handler om uønsket oppmerksomhet, uønskete kommentarer, forbigåelser og manglende inkludering, og ikke minst maktmisbruk og hersketeknikker. Det handler om ting som er mye mer alvorlig enn å få høre at du er fin på håret når du har klippet deg.

Har selv blitt trakassert

Aller mest er jeg sint fordi jeg er redd.

Jeg tilhører den gruppen som har vært utsatt for systematisk trakassering fra en mannlig kollega gjennom flere år. Og jeg snakker ikke om uønskete kommentarer om klær og kropp fra tid til annen, selv om det er alvorlig nok; jeg snakker om konstant degradering og stygge hersketeknikker. Og det fikk store konsekvenser for livet mitt.

Først da jeg skiftet jobb, kom reaksjonen. Jeg var hele tiden redd for å bli avslørt, redd for å bli gjennomskuet – jeg var jo et null, jeg var udugelig, inkompetent – alt det min kollega hadde fortalt meg gjennom ord og handlinger i mange år. Jeg stolte ikke på noen, og aller minst meg selv.

Det kjennes som om jeg tvinges til å gå inn i full krigermodus, for hvis ikke er det fritt frem for at historien skal gjenta seg.

—  Kvinnelig prest i DNK

Jeg visste aldri hvilken dag som skulle bli min «dommedag», dagen da alle ville se hvor lite egnet jeg var til jobben min; eller når det første verbale og psykiske slaget i magen ville komme fra mine nye kollegaer. Jeg brukte lang tid på å finne tilbake fotfestet, og det måtte mye krefter og mot til for å bli værende i jobben som prest.

Så hadde jeg nesten klart å senke skuldrene igjen, med god hjelp, og klart å overbevise meg selv: Dette var et engangstilfelle, dette var en ekstrem situasjon, det var tilfeldig at det skjedde i kirken. Jeg kjenner riktignok så alt for mange andre kvinnelige prester som har opplevd det samme, men etter å ha sagt dette mange nok ganger til meg selv klarte jeg likevel å legge vekk frykten.

Ikke trygg i kirken

Inntil denne arbeidsmiljøundersøkelsen kom. Den viste meg sort på hvitt at jeg ikke er trygg i kirken. Og det har vekket et overraskende stort sinne i meg. Det kjennes som om jeg tvinges til å gå inn i full krigermodus, for hvis ikke er det fritt frem for at historien skal gjenta seg.

Jeg går i full alarmberedskap hele tiden, for å ikke bli overrumplet. Jeg føler meg sårbar, og min eneste mulighet til å overleve, er å kunne reagere raskt. Derfor pumper sinnet og adrenalinet konstant gjennom kroppen min.

Jeg savner at et samlet kollegafellesskap, og et samlet bispekollegium, hever stemmen og sier at dette er flaut.

—  Kvinnelig prest i DNK

Dette forsterkes av at jeg synes kirken har vært litt for unnvikende i etterkant. Jeg vet det er satt opp ressursgrupper og komiteer, at fagforeningene jobber med dette, og det er bra. Jeg vet vi har hatt møter i en del prostier og bispedømmer for de kvinnelige ansatte, der dette har blitt tematisert. Jeg vet at noen biskoper har uttalt seg i media.

Men jeg savner fellesskapet. Jeg savner at et samlet kollegafellesskap, og et samlet bispekollegium, hever stemmen og sier at dette er flaut. At dette er uakseptabelt. Og at det er vårt alles felles ansvar å stå opp for dem som opplever dette. For når jeg som kvinne sier noe, avfeies jeg lett som svak, emosjonell, sårbar, krenket.

Men dette er ikke mitt problem, dette er vårt problem. Og vi blir ikke kvitt det, hvis vi ikke setter ord på det først, hvis vi ikke våger å si at dette er sannheten. En av tre kvinner har opplevd uønskede hendelser. Det er flaut for kirken, men det er også sant.

Ikke mitt, men vårt problem

«Sannheten skal gjøre dere fri», sa Jesus, og jeg tror det gjelder også for dette. Skal vi få endring, trenger vi å ta på alvor det som nå har kommet frem – og vi må handle, vi må snakke sant om det som skjer, og vi må snakke høyt om det når vi ser at mennesker rundt oss blir tråkket på.

Vi må våge å si fra, på vegne av den som kanskje ikke tør å si fra selv. Vi må si fra, fordi vi forkynner alle menneskers ukrenkelige verdi som en del av Guds skaperverk, og om vi ikke etterlever det innad i vår egen organisasjon en gang, så er vi ikke mer enn tomme ord, drønnende malm og klingende bjeller.

Dette er så stort i omfang, at det uten tvil er vårt felles problem

—  Kvinnelig prest i DNK

Jeg frykter at den store gruppen av kvinnelige ansatte som har opplevd diskriminering, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb i Den norske kirke, vil bli sett på som enkelttilfeller, og deres erfaringer som den enkeltes problem. Men dette er så stort i omfang, at det uten tvil er vårt felles problem, uavhengig om en har egne erfaringer fra feltet eller ikke.

Undersøkelsen har vist deler av summen av dette. Jeg sier deler, fordi det er uten tvil store mørketall her også, all den tid undersøkelsen bare dekker nåværende kvinnelige prester i rettssubjektet, og ikke fellesrådsansatte kvinner, eller de som ikke har orket å stå i jobb etter slike erfaringer.

Er vi fornøyd nå?

Jeg er sint og redd, fordi kirken jeg egentlig er så glad i, ikke oppleves som en trygg arbeidsplass. Og jeg savner at flere er villige til å gjøre de endringer som trengs for å vise meg at det ikke trenger å være sånn, istedenfor å be meg om å bli tøffere.

Kirken har åpnet en dør inn til mørke kroker av vår egen virksomhet, og jeg lurer fortsatt på om den og vi vil ta det vi så på alvor, eller om vi vil si oss fornøyd med å ha sett.

Vårt Land er kjent med kronikkforfatterens identitet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt