Et forsiktig steg i riktig retning

Regjeringen ønsker å regulere konverteringsterapi. Lett er det ikke: menneskerettighetene gir rettigheter til grupper som står mot hverandre, og har ikke noe klart svar. Samtidig virker det som om regjeringen ikke tør å bruke de mulighetene som menneskerettighetene tross alt gir.

Bred virkelighet

Konverteringsterapi er ikke særlig vakkert. En stilisert situasjon er en gammel heterofil religiøs leder som overkjører en søkende ungdom, og som med hjelp av religiøse tekster truer og lokker den potensielt homofile over i de heterofiles rekker. Det er et åpenbart misforhold mellom makthaver og en svak og sårbar person, om et tema som er dypt personlig.

Sett fra den som gir konverteringsterapi sin side er bildet et helt annet: en klok og lærd voksen som hjelper en villfaren sjel over til rett side, som er trygg på at barnet vil få det best med seg selv og sin tro om homofili fornektes og forlates. Det er selve Guds vilje som skjer, godt hjulpet av en ydmyk tjener som vil Gud og skaperverket vel.

Det er et åpenbart misforhold mellom makthaver og en svak og sårbar person, om et tema som er dypt personlig.

—  Njål Høstmælingen

Virkeligheten er enda bredere. Den dekker en person som frivillig oppsøker en annen for å få råd om seksualitet og livsvalg, den dekker den som ber om forbønn for sine uklare tanker og følelse, den som blir truet av familien sin til å oppsøke en som kan drive ut det onde som har festet seg, den som har et fortrolig og godt forhold til en religiøs leder og i en samtale åpner seg om sin seksualitet for første gang – og over til pågående manipulatorer som bygger makt og posisjoner gjennom konverteringsterapi, som skaper usikkerhet og fordømmelse, som piner og plager den som allerede har mer enn nok av pinsler og plager.

Virkeligheten favner markedsføring, undervisningsmateriell, strategidokumenter, sjelesorg, samtaler, lesesirkler, bønn, omtanke og utnyttelse, side om side og tett sammenvevet.

Menneskerettighetene er sjelden sort-hvitt

Når regjeringen skal lovregulere konverteringsterapi, må den ta utgangspunkt i at alle nordmenn – troende og ikke-troende, foreldre og barn, homofile og heterofile – har de samme grunnleggende menneskerettighetene.

Rettighetene er skrevet inn i Grunnloven, og følger av internasjonale avtaler. Domstolene i Norge dømmer ut fra disse reglene, politikere gir sin støtte fra Stortingets talerstol, og byråkrater anvender rettighetene i sitt daglige virke.

Men menneskerettigheter er sjelden sort-hvitt: der noen gis handlefrihet, er det ofte slik at andres handlefrihet begrenses.

—  Njål Høstmælingen

Men menneskerettigheter er sjelden sort-hvitt: der noen gis handlefrihet, er det ofte slik at andres handlefrihet begrenses. Den som bruker sin ytringsfrihet til å rope ut sitt budskap, spiser av en annens rett til å verne om sitt privatliv og rett til å være i fred. Den som forkynner sin religiøse overbevisning om at homofili er synd, spiser av den homofiles rett til privatliv.

I tillegg er det slik at menneskerettighetene i all hovedsak er satt opp for å regulere forholdet mellom myndigheter og individer: de rammer myndighetenes handlinger og unnlatelser, men ikke like klart privates handlinger og unnlatelser.

Barns rettigheter

Den absolutt minst sort-hvite delen av menneskerettighetene er innen barns rettigheter. Her vil det kunne oppstå konflikt mellom foreldre på den ene siden og barn på den andre, og mellom familien på den ene siden og statens myndigheter på den annen.

Selv forbud mot fysisk avstraffelse av barn har vært vanskelig å regulere, og vi skal ikke så mange år tilbake før dette var helt vanlig også i Norge. Det førende prinsippet i FNs barnekonvensjon er «barnets beste» - at alle valg som gjøres skal ha dette for øye.

Trosfriheten er vanskelig

Det andre feltet som er svært så lite sort-hvitt, er trosfriheten. Selv kjernen er vag: det å tro på det du selv måtte ønske, utfordres av frihet til å misjonere og av forbudet visse religioner har mot å konvertere.

Religiøs praksis, som bruk av ansiktsslør eller omskjæring av guttebarn, støter an mot kultur og tradisjoner, og utfordrer prinsipper om likestilling mellom kjønnene, om personlig frihet og forbud mot lemlestelse av barn.

Selv kjernen er vag: det å tro på det du selv måtte ønske, utfordres av frihet til å misjonere og av forbudet visse religioner har mot å konvertere.

—  Njål Høstmælingen

I Norge gjøres trosfriheten enda vanskeligere ved at staten er så aktiv: trossamfunn mottar økonomisk støtte, det gis egen støtte rettet mot barn, Grunnloven pålegger Kongen å være medlem av Den norske kirke, og selv om statskirken ble lagt ned, ble den i all hovedsak videreført som et grunnlovsfestet statsstøttet trossamfunn.

Omfattende rettsbilde

Det er mange andre menneskerettigheter enn barns rettigheter og trosfrihet som må trekkes inn: rett til helse, rett til respekt for sitt privatliv, ytringsfrihet, forbud mot diskriminering, rett til utdanning, endog også rett til arbeid og eiendom. I sum blir dette et omfattende og ganske grumsete rettsbilde.

Kanskje nettopp derfor har Regjeringen bedt Lovavdelingen i Justisdepartementet om en tolkningsuttalelse om forholdet til menneskerettighetene.

Lovavdelingen utarbeider slike dokumenter når departementer ber om klargjøring av rettstilstanden på avgrensede områder, men ytterst sjelden på et så omfattende område og i forkant av at en lov skal utarbeides.

Det er mange andre menneskerettigheter enn barns rettigheter og trosfrihet som må trekkes inn (...) I sum blir dette et omfattende og ganske grumsete rettsbilde.

—  Njål Høstmælingen

Status for et slikt dokument blir noe midt i mellom en offentlig ekspertutredning og Regjeringens eget syn i saken, og politikere vil nok bruke dette dokumentet for alt det er verdt.

Det er et stort stykke arbeid Lovavdelingen har gjort, og gir et godt grunnlag for at politikere kan vedta lovreguleringer som står seg. Men det er også noen svakheter, kanskje mest i det at uttalelsen synes å være mer oppmerksomhet på forbudet mot å gjøre inngrep heller enn plikten til å gjøre inngrep.

Forbud mot nedverdigende behandling

Det er ett forhold jeg savner utredet, nemlig forbudet mot nedverdigende behandling (EMK artikkel 3). Ved å starte diskusjonen her, ville Regjeringen ha fått frem enda tydeligere hvor galt det kan gå i konverteringsterapien.

Dersom noe anses å være nedverdigende behandling (...) vil dermed forhold på «konverteringssiden» ikke ha særlig betydning.

—  Njål Høstmælingen

Til forskjell fra retten til respekt for privatliv, så kan det ikke gjøres unntak i forbudet mot nedverdigende behandling. Dersom noe anses å være nedverdigende behandling – for eksempel ydmykelse av en person foran hele menighetene – vil dermed forhold på «konverteringssiden» ikke ha særlig betydning.

Det er ikke gitt at artikkel 3 ville ha brakt mer tydelighet inn i selve lovreguleringen, men det ville ha gitt en mer solid plattform og større tydelighet.

Regjeringen kunne strukket seg lenger

I tillegg til at dette er en omfattende og grundig utredning, er den tydelig på at det er stort rom for skjønnsutøvelse. Regjeringen har ikke brukt denne friheten til fulle, og kan gå lenger i å begrense konverteringsterapien før den åpenbart krenker menneskerettighetene.

Regjeringen (...) kan gå lenger i å begrense konverteringsterapien før den åpenbart krenker menneskerettighetene.

—  Njål Høstmælingen

For meg handler dette om å gjøre et valg og tørre å stå i det. Regjeringen skal ha honnør for å synliggjøre problemene med konverteringsterapi og gi en mer samlet regulering, men jeg skulle gjerne ha sett en modigere og mer omfattende innskrenkning av konverteringsterapien.

Kanskje dette holder som et første steg, som et signal om at konverteringsterapi ikke er greit, og at nye runder med innstramminger kommer etter hvert. I så fall er forslaget ikke så mye til trøst for den som utsettes for overgrep i dag, men kan ha stor betydning på sikt.

[ Intenst press då KrF prøvde å stoppe homoterapilov ]