Det siste tiåret har vært et voldsomt tap for folk i Syria. Mange har sett den intense lidelsen med egne øyne, ødeleggelsen i byene, oppsmuldringen av livsviktige tjenester. Og midt i denne enorme tragedien er det en krise som vokser seg stadig dypere, en av de mest komplekse barnevernkrisene. Nordøst i Syria vokser behovet for beskyttelse av barn.
Der er titusenvis av barn som er strandet i leirer, under fryktelige forhold som ikke noe barn skal oppleve. Og hundrevis av barn, for det meste gutter, noen helt ned til 12, blir satt i arrest i fengsler for voksne, steder de rett og slett ikke hører hjemme.
Flyktningeleiren huser 60.000 mennesker
Disse barna er syriske, irakiske og fra dusinvis av andre land. Noen er sammen med sine familiemedlemmer, andre er foreldreløse eller skilt fra sine kjære. Alle må behandles først og fremst som ofre.
Jeg har jobbet verden rundt med Den internasjonale Røde Kors-komiteen i konfliktsoner, men å besøke Al Hol, denne leiren full av barn, er en spesielt opprivende opplevelse hver gang. Jeg var sist der i mars, mitt fjerde besøk på like mange år. Da så jeg en situasjon som var enda verre enn før.
Jeg har jobbet verden rundt (...) i konfliktsoner, men å besøke Al Hol (...) er en spesielt opprivende opplevelse hver gang.
— Fabrizio Cabroni
For å gi deg en følelse av omfanget av det vi står overfor, Al Hol-leiren har eksistert siden 1990-tallet da den ble hjemsted for rundt 10.000 irakere etter Golfkrigen. Noen er fremdeles der.
Nå huser Al Hol rundt 60.000 mennesker fra mer enn 60 land. Flertallet er fra Irak og Syria, og 90 prosent av dem er kvinner og barn. Det anslås at det vokser opp rundt 40.000 barn i disse vanskelige, ofte farlige forholdene.
Amputerte kroppsdeler og ferske sår fra eksplosive våpen
Jeg var der første gang i 2019 da folk på flukt fra intense kamper i Baghouz begynte å ankomme leiren. Lidelsen var forferdelig. Tusenvis av kvinner og barn dukket opp dekket av støv, sultne, kalde, i sjokk, mange har reist hundrevis av kilometer.
Tusenvis av kvinner og barn dukket opp dekket av støv, sultne, kalde, i sjokk, mange har reist hundrevis av kilometer.
— Fabrizio Carboni
Det var mennesker med ferske sår fra eksplosive våpen, mange amputerte og mennesker med skader som tydelig ikke hadde blitt behandlet på flere måneder. I de tidlige ukene var nesten halvparten av alle pasientene som ble behandlet på vårt sykehus barn. Mange døde av de forferdelige skadene like etter at de kom til leiren.
Tre år senere, av de som overlevde, er de fleste fortsatt der.
Mennesker i limbo
Al Hol-leiren er ørken og telt så langt øyet kan se. Det er en gjennomgripende følelse av håpløshet blant tusenvis av mennesker som er igjen i limbo. De trenger alle et håp om en framtid. De medisinske behovene er fortsatt store, inkludert mor- og barnehelse, kirurgi, mental helse og fysisk rehabilitering.
Al Hol-leiren har eksistert siden 1990-tallet da den ble hjemsted for rundt 10.000 irakere etter Golfkrigen. Noen er fremdeles der.
— Fabrizio Carboni
Vi så en økning i fjor i antall barn som døde, inkludert noen som kunne vært forhindret. Forholdene i leiren er tøffe for alle, barn og voksne. Familier har blitt adskilt under overføring til andre leirer eller steder for internering. Barn har også blitt skille fra sine mødre.
Frykt og mistillit
Spesielt gutter lever i en tilstand av konstant frykt og mistillit. Når de når en viss alder, blir mange skilt fra familiene og overført til voksne interneringssteder, som ikke er noe sted for barn.
Barn i forvaring bør enten gjenforenes med familiene i leirene, sendes hjem sammen med dem eller få på plass alternative omsorgsordninger for dem. Alvorlig syke mennesker bør prioriteres for hjemreise.
Og selvfølgelig, situasjonen til tusenvis av voksne må ikke overses. Ingen er utenfor loven, og alle har rett til behørig rettslig prosess og human behandling.
Det er ikke umulig å handle
Tre år etter at jeg første gang satte foten i Al Hol, er en ting klarere enn noensinne: Det er ikke umulig å handle. Oppgaven er enorm og kompleks, men dette kan ikke brukes som en unnskyldning for passivitet.
Det er helt avgjørende at stater ikke skal takle dette alene. Det er faktisk ingen alternativer til internasjonalt samarbeid og kollektiv handling mot langsiktige løsninger.
Kompetanse og veiledning er tilgjengelig, inkludert fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Internasjonal lov gir et rammeverk for å bryte ned problemet. Stater kan lære av hverandre. Erfaringer kan og bør deles.
Oppgaven er enorm og kompleks, men dette kan ikke brukes som en unnskyldning for passivitet.
— Fabrizio Carboni
Og la oss erkjenne at det eksisterer positive eksempler på repatriering. Det er stater som har ført mødre og barn hjem, og holdt familier sammen slik internasjonal lovgivning krever. Det er stater som anstrenger seg for å straffeforfølge og/eller integrere mennesker og følge opp på en human måte.
Muligheten til å handle, for å forhindre ytterligere nød og lidelse, er der. Men det blir ikke enklere med tiden. Øyeblikket for stater å handle humant og ansvarlig, for å hente ut borgerne fra slike forhold, er nå. Behovene er enorme, og kostnadene ved passivitet er høye for alle.