Usant om manglende dialog

For han skriver: «Har det virkelig ikke vært dialog om dette spørsmålet? Ikke det jeg kan se.» Så kommer han med gode dialogiske sitater, som det ikke er vanskelig å gi sin tilslutning til.

For det er jo nettopp det det store flertallet av folkevalgte, frivillige, biskoper og andre tilsatte i Den norske kirke (Dnk) har jobbet med de siste fem årene. Og jeg har forsøkt å bidra til en opplyst samtale og dialog helt siden 2006, da jeg var leder i Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

Uriktig gjengivelse

Gjøsund har en uriktig gjengivelse av vigselsvedtaket fra 2016. Det er ikke slik at Dnk har to likestilte syn, som Gjøsund skriver. Det riktige er at det er to syn i kirken. Ordet likestilt ligger ikke i vedtaket. Derimot er det to teologisk begrunnede syn.

Det er det som er realiteten. Og det er faktisk en helt grunnleggende dialogisk posisjon. For da anerkjenner vi at det finnes teologiske grunner til å ha ulikt syn.

Han skriver ikke et eneste ord om hvor utmattende det er å få opp debatten om livet sitt og bli kirkens sak enda en gang.

—  Gard Sandaker-Nielsen

Vi i Åpen folkekirke (ÅF) har derimot ofte møtt folk som ikke anerkjenner vårt syn. Vi får jevnlig høre at vårt syn på ekteskapet ikke eksisterer. Det er ikke dialogisk. Men å stå opp for vedtaket om at det er to teologisk begrunnede syn i Dnk, slik ÅF gjør, det er dialogisk. Fordi det skaper rom for uenighet og fordi det gir rom for dem som er uenige med oss.

[ Knut Anders Sørum: «Jeg trodde det var umulig å både være homofil og kristen» ]

Når ens liv blir kirkens sak

Gjøsund leser mellom linjene. Han leser dårlig. Det er helt feil at vi fører en utmattelseskrig mot konservative. Vi argumenterer for vårt syn når noen utfordrer oss, men det er ikke slik at vi trekker opp debatten igjen og igjen.

Dessuten: han skriver ikke et eneste ord om hvor utmattende det er å få opp debatten om livet sitt og bli kirkens sak enda en gang. Det er LHBT+ som har grunn til å være oppgitt over at debatten kjøres i gang igjen. Og at harde ord om andre menneskers liv, kjærlighet og tro faller igjen og igjen.

Dersom Alf Gjøsund har lyst til å sette seg inn i hvordan det oppleves, kan han finlese arbeidsmiljøundersøkelsen «Å være en sak» fra i fjor. Der står det om opplevelse av minoritetsstress og utenforskap, om hvor sliten man blir av igjen og igjen å erfare at ens liv er kirkens sak og at det kommer hver gang debatten dras opp.

Mye god dialog

Gjøsund skriver at han ikke kan se at det er dialog om dette spørsmålet. Da ser han dårlig etter. Det er nok av eksempler på godt samarbeid mellom såkalt liberale og konservative i kirken. Dette er gode, dialogiske prosesser, der man både klarer å være tydelige på eget ståsted og lytte til andre med respekt og gi hverandre rom.

Dialog handler om å kunne være uenig med hverandres «praksis», men kunne leve med uenigheten og gå videre sammen med ulikhet og uenigheten. Det er ikke alltid like enkelt, men vi er mange – i Den norske kirke og i Åpen Folkekirke – som har vist oss villige til å leve i det spennet.

[ Indremisjonsforbundet om Hegertuns bok: - En ubibelsk øvelse ]