Kommentar

Hva med å prøve dialog?

Homofilidebatten fortoner seg som den rene utmattelseskrigen for kristne med tradisjonelt syn: Det blir aldri fred før de snur.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Jeg har i snart tre år forsøkt å finne kristne menigheter og organisasjoner som kan være åpen for dialog og kontakt. Nærmest uten hell», skriver en av forkjemperne for likekjønnet vigsel til meg.

Han hadde lest kommentaren min for noen uker siden, der jeg skriver at mange kristne miljøer er rause og avslappede i møte med mennesker som er uenige med dem. At den rausheten også finnes i miljøer som målbærer meninger flertallet ikke liker.

Dette var ikke hans erfaring. Han opplevde at «generøsitet og toleranse var vanskelig å finne» i miljøene jeg siktet til.

Det er ikke vanskelig å forstå inntrykket hans. Men han har et uttalt mål om å endre teologien deres. Da oppfattes han ikke som en dialogpartner, men som en endringsagent.

Det som står mellom linjene

Heller ikke Terje Hegertuns nye bok om samlivsteologi ble møtt med et «Yes! Ny tilnærming! La oss gyve løs på temaet med ny frisk!»

Skal vi oppsummere debatten noen uker etter, ble boken møtt med bifall fra de som ønsker endring. Og med en litt oppgitt avvisning fra de som ikke ønsker endring: Dette har vi hørt før.

De som husker debatten om partnerskapsloven, kan bekrefte det: Hegertuns mellomposisjon – det er ikke nødvendig å endre ekteskapssyn for å si ja til homofilt samliv – var en ganske vanlig «liberal» posisjon på den tiden.

Det som står mellom linjene, er viktigere. Det står: «Denne debatten vil fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Helt til dere ikke orker mer.»

—  Alf Gjøsund

Men det ikke bare derfor boken blir møtt med oppgitthet. Det er også fordi hele debatten oppfattes som en utmattelseskrig mot de med et tradisjonelt syn. Det står noe mellom linjene i hver eneste diskusjon, enten den skjer i Vårt Lands debattspalte, i facebookgrupper eller på synodemøter.

Det står: «Denne debatten vil fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Og fortsette. Helt til dere ikke orker mer.»

Det er antakelig derfor noen også hisser seg opp og frakjenner Hegertun både «trua» og «legitimiteten», som han fortalte i Vårt Lands Min tro-spalte for et par uker siden. Det handler ikke først og fremst om at de mangler argumenter, men kanskje mer om at de føler at argumentene deres ikke betyr noe.

Det som står mellom linjene, er viktigere.

Det er ikke bare den «tradisjonelle siden» som opplever at det står noe mellom linjene som de ikke helt får has på. Det er et generelt fenomen i debatten om likekjønnet samliv. Begge sider opplever at det finnes uuttalte premisser.

Spør du de som dannet Åpen folkekirke, kan de fortelle at fram til saken snudde i 2016 opplevde de å bli avfeid og utsatt for maktbruk i stedet for argumenter.

Det er en generell mekanisme når virkelighetsoppfatningen i debatter er så ulik at argumenter ikke fungerer.

Mange kommer til å bli såret

I realiteten finnes det bare to mulige løsninger på denne debatten. Enten fortsetter kampen for likekjønnet vigsel til alle frikirker og organisasjoner på ett eller annet tidspunkt har gitt opp.

Den kampen kommer til å såre mennesker på begge sider. Enda flere kommer til å føle seg hjemløse. Men det kommer ikke til å vare evig. Om 40 år har kanskje majoriteten av de frikirkelige gitt opp. Når den generasjonen som ble såret av debatten er utdødd, da blir det fred. Det trenger ikke ta mer enn 120 år.

Eller man kan prøve noe nytt og revolusjonerende, som man stadig prøver på tvers av religioner, men knapt har prøvd i dette spørsmålet: Dialog.

Å leve med forskjeller

Har det virkelig ikke vært dialog om dette spørsmålet?

Ikke det jeg kan se. Se bare på disse fine sitatene om dialog fra fagbøkene:

«Dialog handler ikke om å bli enige. Det handler om å skape fellesskap på tvers av forskjeller.» (Anne Hege Grung og Lena Larsen i Dialog med og uten slør.)

«Vi må lære oss til å leve med forskjellar, og leite etter vegar til sameksistens mellom folk som trur og tenkjer ulikt». Oddbjørn Leirvik i Religionsdialog på norsk.

«Dialogen er et felles prosjekt der deltakerne skaper noe sammen. Det som skapes, kan være en bedre felles forståelse, helt nye innsikter, eller noe annet man går sammen om.» (Helge Svare i Den gode Samtalen)

Jo mer jeg blar i bøkene, jo mer entusiastisk blir jeg på dialogens vegne. Bevisstheten er så høy, for eksempel om at de som representerer majoriteten må være klar over sitt maktovertak. Om tydelig gjensidig respekt. Om å ta hverandre i beste mening. Om alles forpliktelse til åpenhet.

Kanskje har det vært prøvd. Intensjonene har vært gode, både i Frelsesarmeen, Metodistkirken og Baptistsamfunnet, men det har ikke lykkes helt. Frikirken hadde noen gode ansatser, men også der er det blitt mer anstrengt.

Hvor bevisste alle var på at samtalen skulle skje på dialogens premisser, vet jeg ikke.

En konsensus tross alt?

Hva med å stokke kortene på nytt? Fjerne jokeren – selve spørsmålet som splitter. Og i stedet starte en reell dialog?

Den kan for eksempel ta utgangspunkt i et annet viktig spørsmål: Er det mulig å ha et konservativt syn på ekteskapet og samtidig behandle homofile med respekt? Lar disse to posisjonene seg kombinere?

Jeg kjenner mange som mener det ikke er mulig. Men jeg kjenner mange som mener det er mulig også.

I Den norske kirke har man for eksempel to likestilte syn. Det samme er man i ferd med å få i Metodistkirken. En slik likestilling ville være en umulighet dersom det gamle synet automatisk og nødvendigvis innebærer en manglende respekt for homofile.

Dersom svaret er ja, kunne man for eksempel snakket om hva respekt for homofile innebærer. Hva inkludering innebærer. Hvordan man kan unngå å krenke mennesker. Er det mulig for en menighet å være et trygt fellesskap for alle mennesker – uansett legning eller ståsted – selv om man ikke nødvendigvis endrer teologi om ekteskapet? Er det mulig å se på kristne som sier ja til likekjønnede ekteskap som søsken i troen? Hva innebærer det i praksis?

En ny dynamikk

Det ville vært litt av en framgang å få til en konsensus om dette. Da kunne organisasjoner som opplever å bli marginalisert fordi de har et tradisjonelt syn, opplevd en delvis, men likevel bred støtte.

For eksempel: «Et samlet Norges Kristne Råd er kanskje uenige om teologi, men dette har vi behandlet grundig. Noen av våre medlemmer har tradisjonelle oppfatninger om samliv, men de fortjener ikke å bli stemplet som samfunnsfiender.»

En ting er hva en slik konsensus kunne betydd utad. En annen ting er hva det ville betydd innad. Man kunne begynt å snakke mer om det som står linjene, i stedet for å forholde seg til alt det usagte.

Kanskje ville endringsagenten jeg nevnte innledningsvis, og de han representerer, oppdaget at det ikke alltid er meningforskjellene som splitter, men kravet om at de andre skal dele mitt ståsted.

Kanskje kunne vi også kommet litt nærmere idealet som Jesus foreslo: at vi som følger ham også er glade i hverandre. Ikke bare i teorien, men i praksis.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar