Trist uten tro

Enda en sommer uten reising. For meg som har definert hele mitt voksne liv og livslykke i muligheten til å reise mye og langt og lenge, kjenner jeg lengselen etter flyplasser og busser med høy musikk og hull i gulvet presse på.

Jada, vi kan jo reise – men ikke hadde jeg troen på at det skulle gå i sommer. Ikke har jeg fått vaksine og dessuten pådro jeg meg et barn rett før pandemien, som jo begrenser entusiasmen for busser med løse seter i høy fart.

Så er jeg altså henvist til å reise i mitt indre, og heldigvis for meg har jeg mange reiseminner å padle rundt i der.

– Hva tror du på?

Ett spørsmål som ofte dukker opp når man reiser rundt som journalist eller representant for en internasjonal organisasjon er: «Hva tror du på?»

Spørsmålet er rettet mot meg. «Der ute» er folk gjerne like opptatt av å intervjue meg, som jeg er av å intervjue dem. Og du finner altså ikke mange ateister i slummen.

– Hva tror du på? spør de. Gjerne mens jeg står i midt i en ring av øyne som stirrer på meg.

– Er du katolikk?

– Ja, ehh.. nei. Jeg tror ikke på Gud, tror jeg i hvert fall da... eller...

– Hva tror du på da?

– Tja, jeg vet egentlig ikke?

– Men hvordan vet du hvordan du skal oppdra barna dine da?

Veldig eksistensielt og vanskelig kan det blir der man står, med blokk og kamera og forsøker å gjøre en jobb. Men jeg liker det, det er noe med nysgjerrigheten, ureddheten som får dem til å grave inn i spørsmål vi aldri ville turt å kaste i ansiktet på en fremmed her hjemme.

Jeg liker følelsen av at jeg er den rare, og diskusjonen dem i mellom på deres eget språk etter at jeg har lansert den umulige tanken – et menneske uten tro!

Og likevel, i neste sekund, inviterer de meg hjem.

Trist uten Gud

Religion – eller mangelen på en – kan både være en døråpner og en hindring når man er på fremmed grunn. Noen (som mannen min) mener at man ikke kan reise noe sted uten å kunne redegjøre for kjente fotballspillere og deres mest fantastiske målscoringer.

Selv synes jeg danseferdigheter har vært en viktigere isbryter enn kunnskap om en lærkule. Viljen til å kaste seg inn i alt fra indisk Bollywoodinspirert punjabi-dans, til salsa, til bevegelser jeg ikke aner navnet på, er alltid en suksess. De kan få le av deg, eller bli forundret over at du faktisk får det til. Og plutselig spiller det ingen rolle at vi ikke forstår hverandre uten tolk. Dansetrinn er en tolk.

Mat også. Evnen (og magen) til å stappe i seg hva som helst av føde du får servert, selv om kalorienes opprinnelse er ukjent og tungen krøller seg av vemmelse. Det er også et avgjørende øyeblikk når håpet er å oppnå kontakt.

Her sto jeg, blond og blåøyd, på kirketrappen i en landsby Guatemalas høyland, og proklamerte familiesynden med stor entusiasme.

—  Anne Håskoll-Haugen

Men til tross for mange ulike nøkler for å låse opp fremmede dører; jeg synes likevel ofte det er trist at jeg ikke kan skilte med en Gud når folk spør. I Guatemala prøvde jeg en gang å bøte på forskrekkelsen ved å forte meg å si at bestefaren min var prest.

Men det utløste jo bare en enda større forundring, som jeg akkurat noen sekunder for sent forstod årsaken til; katolske prester skal jo liksom ikke få barn, og derfor naturlig nok heller ikke barnebarn.

Men her sto altså jeg, blond og blåøyd på kirketrappen i en landsby i Guatemalas høyland, og proklamerte familiesynden med stor entusiasme. Det ble veldig stille der et øyeblikk.

[ Guatemala har blant verdens strengeste abortlover. Kirkene vil øke fengselsstraffene ]

Et budskap å slutte seg til

Likevel dro presten meg med over dørstokken og forlot meg for å gå opp foran menigheten der det viste seg at han slettes ikke skulle snakke om Gud, men mane til motstandskamp mot det utenlandske kraftselskapet som forsøkte å etablere seg i bygda. «Stjele vannet» deres, som han sa.

«Vannet kommer ikke fra kranen!» ropte han ut gjallende over skipet, mens han stablet malingsspann og hvite laken bortover midtgangen. I dag skulle søndagsmessen brukes til plakatverksted før demonstrasjonen samme dag.

Skaperverket skulle forsvares mot forurensning og ødeleggelse, det var bare å sette i gang - og det var et budskap jeg også kunne tro på.

[ Ervin Kohn: «Synagogen betydning for jødisk liv i Norge kan knapt overvurderes» ]