Verdidebatt

Vår mistanke mot Arbeiderpartiet

ORDSKIFTE: Det er ikke rart at en tredel av velgerne mener Arbeiderpartiet har misbrukt 22. juli politisk. Mistanken og antydningene har jo vært der i årevis, noen ganger også fra våre egne ledere.

Det viser seg at en betydelig andel av oss mener at Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på terrorangrepet 22. juli 2011.

For noen uker siden la Senter for ekstremismeforskning (C-rex) fram nye tall som måler hva vi alle – den norske befolkningen – tenker om 22. juli. Et av de mer oppsiktsvekkende funnene er at så mange som 29 prosent av oss mener at Arbeiderpartiet «har slått politisk mynt på 22. juli».

Overhodet ikke oppsiktsvekkende

Mange har uttrykt overraskelse over tallene, som en av forskerne selv, Anders Jupskås ved C-REX. Kommentator Lena Lindgren skrev i Morgenbladet 11. juni at tallet er «sjokkerende, deprimerende og uforståelig høyt».

Jeg er uenig. Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at så mange mener Arbeiderpartiet har «trukket 22. juli-kortet».

For det første har begrepet vært der, lenge. Det finnes jo nettopp fordi ideen om 22. juli som et «kort» som kan spilles ut, har en viss oppslutning.

I det store og det hele har det vært påfallende stille fra de øvrige partiene om 22. juli i de ti årene som er gått.

—  Snorre Valen

Nesten et år før Jan Tore Sanner gjorde «22. juli-kortet» til allemannseie under bråket rundt Sylvi Listhaug, kunne vi lese om overlevende fra terrorangrepet som kviet seg for å snakke om det de opplevde på Utøya. «De har fått negative kommentarer og i ulike sammenhenger blitt beskyldt for ‘å dra Utøya-kortet’», kunne vi lese i RVTS-rapporten «Utøya 22. juli: Livet etterpå» som kom i 2017.

For det andre har mistanken mot Arbeiderpartiet blitt en slags selvoppfyllende profeti. I det store og det hele har det jo vært påfallende stille fra de øvrige partiene om 22. juli i de ti årene som er gått.

Politikerne har valg stillhet

Den samlende, rosetog-dominerte politiske responsen på terrorangrepet var en viktig markering for den norske befolkningen og for hele det politiske miljøet, men i markeringenes kjærlighetsorienterte og positive budskap lå det også en slags forventning om å opptre samlende i tiden etterpå.

Norske politikere har i stor grad valgt stillhet om 22. juli som «samlende» respons. Bedre å ikke bore i noe som er vanskelig. Selv etter AUF og Arbeiderpartiet i vår foreslo en ny kommisjon for å bore i tankegodset på ytterste høyre fløy, har det vært påfallende stille fra de øvrige partiene.

Dermed har Arbeiderpartiet selv vært nødt til å reise mange av debattene som hele det politiske Norge med all respekt burde bidratt mer til. Det har jo mange fått med seg. Det har i stor grad vært Arbeiderpartiet selv, i fravær av andre partiers deltakelse, som har forsøkt å løfte nye perspektiver knyttet til 22. juli. At enkelte opplever dette som å «slå politisk mynt», bør en ikke bli overrasket over.

22. juli-kortet

Men har vi ikke egentlig snakket mye om nettopp 22. juli siden 2011, da?

Jo da: Som hendelse var 22. juli hele veien sterkt tilstede i den offentlige debatten. Gjørv-kommisjonens rapport avdekket en svært alvorlig mangel på beredskap. Kritikken mot regjeringen og statsminister Jens Stoltenberg var både berettiget og viktig, men den avdekker samtidig et paradoks:

Ingen anklaget jo Høyre for å «trekke 22. juli-kortet» eller «slå politisk mynt på 22. juli» da de i 2013 drev en til tider nesten aggressiv valgkamp mot Arbeiderpartiet med utgangspunkt i beredskap. Det ville faktisk falt de færreste inn.

Som om ikke konspirasjonsteorier er farlige lenge, lenge før de eventuelt ender i vold.

—  Snorre Valen

Grunnen til det er nok at beredskap er så materielt, så håndgripelig for oss. Den sviktende beredskapen er målbar, gjenkjennelig, lett å peke på, og vi er alle enige om at den er svært viktig. Derfor leser de fleste ikke beredskapskritikken etter 22. juli som et politisk spill, men som en viktig og legitim politisk handling.

Men å snakke om farene det innebærer å forgifte det offentlige ordskiftet med konspirasjonsteorier og tankegods hentet fra ytre høyre, er derimot blitt ansett som å «trekke 22. juli-kortet». Som om ikke konspirasjonsteorier er farlige lenge, lenge før de eventuelt ender i vold. Som om ikke det òg fordrer vår beredskap.

Former våre oppfatninger

Men også terrorisme springer ut av konspirasjonsteorier. Det går en mørk linje fra terrorangrepene 22. juli 2011 til Christchurch-angrepet i New Zealand, og tilbake til angrepet mot Al Noor-moskeen i Bærum.

Det er verken ufint eller å «slå politisk mynt» å advare mot voldspotensialet som følger av konspirasjonsteorier og dommedagsfortellinger om forrædere som islamiserer Europa. Men siden den norske offentligheten i så lang tid har vært så dårlige på å snakke om dette, har det tatt sørgelig lang tid å innse nettopp det.

Vi må forstå hvor sterk normativ effekt ord som «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» har.

—  Snorre Valen

Vi må forstå hvor sterk normativ effekt ord som «22. juli-kortet» og «Utøya-kortet» har. Det har noe å si hva våre ledere og forbilder sier. Ord som når ut bredt og slås opp stort, former våre oppfatninger.

Når kjente og respekterte personer i den norske offentligheten – statsråder, partinestorer og programledere – bruker begrepene, kan vi ikke bli overrasket over at ideene som underbygger begrepene fester seg. Om begrepene brukes i vanvare eller affekt hjelper ikke så mye, ordene får likevel et videre liv. Vi må finne ut hvordan vi kan hindre at samtalene om 22. juli bryter sammen slik.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt