Verdidebatt

Dødshjelp – den ultimate livshjelp?

EUTANASI: Det strider mot vår moralske konstitusjon å passivt se andres lidelser blir forlenget mot deres inderligste ønske.

Dødshjelp - debatt

Eirik Ambrosius Steenhoffs kronikk, «Livet er bra og døden dårlig» (VL 22.6), inneholder en del påstander, konklusjoner og tankegods som for meg står langt fra den virkelighet jeg opplever i dødshjelpdebatten.

Hans påstand om at aktiv dødshjelp bygger på tanken om at livet ikke er verdt å leve dersom lidelsen er for stor, er heller merkelig. Og han fortsetter med å skrive at om den fysiske smerten fører til alvorlig svekket livskvalitet hos en dødssyk pasient, fremstår det bedre å dø enn å leve. Dette vitner om en ung mann som kanskje har lite erfaring med døende og deres situasjon.

Ole Peder Kjeldstadli, Styremedlem Foreningen Retten til en verdig død

Barmhjertighetsidealet

Vi som har erfaringer med død i nær familie og som arbeider for å legalisere selvbestemt livsavslutning, det som Stenhoff kaller aktiv dødshjelp, har erfart mye unødvendig lidelse. Det strider nemlig mot normale menneskers moralske konstitusjon å passivt se andres lidelser blir forlenget mot deres inderligste ønske.

Både rettsprotokoller og skjønnlitteratur beskriver hvordan en lovbestemt og påtvunget passivitet i slike tilfelle har ført til desperasjon og makabre handlinger, som medlidenhetsdrap.

Bare i sterkt forsinket etterpåklokskap har kretser innen kirken akseptert nytenkning på disse områdene.

—  Ole Peder Kjeldstadli

Selv om barmhjertighet er et felles ideal for ulike livssyn, vil humanismen og religionene ofte skille lag når idealet om barmhjertighet støter mot tradisjonelle holdninger til livsprosessene. Bare i sterkt forsinket etterpåklokskap har kretser innen kirken akseptert nytenkning på disse områdene. Til tross for budet om barmhjertighet, har kirken påført gravide ungjenter, nedkjørte flerbarnsmødre, homofile og døende store lidelser.

Den katolske kirke torpederer

Steenhoff er katolikk og skriver ut fra sitt livssyn. Det er ingen tvil om at den katolske kirke fører an i kampen mot eutanasi på den globale livssynsarena. Denne kirke har gjort eutanasi til et sentralt lærespørsmål, og Vatikanet uttaler seg i diktats form om emnet. Pave Johannes Paul II sa i sin encyklika Evangelium Vitae: «I overensstemmelse med mine forgjengere (…) stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov.»

I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er «en alvorlig synd mot Gud». Disse klare og sterke advarsler fra kirken, gjør at katolikker har vært toneangivende i alle vellykkede forsøk på å torpedere forslag om avkriminalisering av aktiv dødshjelp.

En hånd å holde i er straffbart

Steenhoff påstår å vite at i land som har innført eutanasi, blir kriteriene for hva som er en legitim grunn til å dø, stadig utvides. I Nederland kan man for eksempel søke om legeassistert selvmord ved visse psykiske lidelser. Ja, som følge av politiske beslutninger basert på erfaringer er det naturlig at praksis endres.

I 2017 fikk 6.585 mennesker aktiv dødshjelp i Nederland. Kriteriene er at pasientens lidelser er «ulidelige med ingen utsikter til bedring» og at det er «ingen reelle alternativer for pasienten». Det store flertallet i Nederland får aktiv dødshjelp på grunn av fysisk sykdom og lidelse, men i 2017 fikk 83 personer hjelp på grunn av psykiske lidelser.

Høsten 2008 hadde Klar Tale en reportasje om Tone Evju. Hun var syk og ønsket seg en verdig død. I reportasjen het det blant annet: «Et sted i et av verdens rikeste land sitter en kvinne og lurer på hvilke valg hun har.» Fredag 16. januar 2009 tok Tone livet sitt. Hun var alene i leiligheten, og hun var alene da hun døde.

Tone kjempet for en verdig død. Fikk hun det? Var det vondt? Gikk det fort? Det er det ingen som vet. Ingen holdt henne i hånda, for det ville vært straffbart. Er dette en verdig måte å dø på?

Motstrøms katolikker

Den best kjente katolske avvikeren, er den sveitsiske teologen Hans Küng, som også i denne sak talte Roma midt imot. Riktignok fratok Vatikanet ham i 1979 professoratet i katolsk teologi ved universitetet i Tübingen, men han er uansett en av den kristne religions høyest respekterte etikere.

Men det mange frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse.

—  Ole Peder Kjeldstadli

Flere av hans bøker er oversatt til norsk, og i 1999 var han invitert av Bondevik-regjeringen til Verdikommisjonens dialogmønstring for religioner og livssyn i Oslo. Han har i god teologisk tradisjon forfattet 20 teser til støtte for aktiv dødshjelp (2001). Den første tesen avsluttes slik: «Dødshjelp er å forstå som den ultimate livshjelp.»

Organisasjonen Kristne for eutanasi i Australia konkluderer slik: Alle som lider uutholdelig i en håpløs terminal fase bør ha rett til å velge en rask, fredfull og verdig død om det er deres siste ønske. Å nekte dem det er å benekte kristen nestekjærlighet og medfølelse.

Frykten for uutholdelig lidelse

Livet handler altså ikke om et bra liv eller en dårlig død. I vår tid er det mange som ikke er redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager.

Men det mange frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Takket være et stadig bedre helsestell vil bare de færreste oppleve den siste tid på en slik måte.

Men vi kan ikke vite! Vi har alle sett eksempler som skremmer.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt