«Livet er bra og døden dårlig»

Vi nærmer oss slutten av koronapandemien. I nesten halvannet år har samfunnet vårt vært i en unntakstilstand. Den har medført ikke bare inngripende politiske tiltak, den har gjort det vanskelig for oss å tenke.

Samtidig har pandemien avdekket noe viktig, nemlig det implisitte synet på livet og døden i vår kultur.

Livet fremstår i vår kultur på mange måter som et paradoks. Det er på samme tid et relativt gode og et absolutt gode. At livet betraktes som relativt, ser vi for eksempel i debatten om eutanasi.

Eutanasi og abort

At livet betraktes som relativt, ser vi for eksempel i debatten om eutanasi. Aktiv dødshjelp bygger på tanken om at livet ikke er verdt å leve dersom lidelsen er for stor. Om den fysiske smerten fører til alvorlig svekket livskvalitet hos en dødssyk pasient, fremstår det bedre å dø enn å leve.

Vi vet at i land som har innført eutanasi, blir kriteriene for hva som er en legitim grunn til å dø, stadig utvidet. I Nederland kan man for eksempel søke om legeassistert selvmord ved visse psykiske lidelser.

Alt som anses som en god grunn til å dø, sier også noe om hva som anses som et godt liv. Forutsetningen er at livet betraktes som en plattform for ulike erfaringer. Disse erfaringene måles etter et kvalitetskriterium, som lykke, nytelse, fravær av fysisk smerte, og så videre.

Sykdommer og ulykker betraktes lett som en medisinsk-teknisk «feil», som skyldes manglende teknologi, ressurser eller politisk vilje.

—  Eirik Ambrosius Steenhoff

Den samme logikken gjelder i abortdebatten. En utbredt teori er at menneskeverdet oppstår idet fosteret kan sanse eller føle smerte. Dermed er det ikke fosteret selv som har en absolutt verdi, men verdien er bestemt av en egenskap. At livet er et relativt gode, betyr at det ikke er livet selv som er målet på menneskeverdet.

Samtidig med at livet oppfattes som relativt, blir det oppfattet som et absolutt gode. I vår kultur forsøker vi å unngå lidelse og død for nærmest enhver pris. Vi forventer at helsevesenet skal opprettholde våre liv så lenge vi ønsker det. Sykdommer og ulykker betraktes lett som en medisinsk-teknisk «feil», som skyldes manglende teknologi, ressurser eller politisk vilje.

«Livet er bra og døden dårlig»

Transhumanismen gir et radikalt uttrykk for denne absolutteringen av livet. Den søker å forbedre menneskets natur ved å styrke dets intellektuelle, fysiske, emosjonelle og moralske evner. Selv om transhumanistenes program virker ganske science fiction-aktig, er det ikke så langt unna ambisjonene til mange politikere og forskere. Dersom grunnpremisset er at «livet er bra og døden dårlig», så vil det alltid være bra med «mer» liv.

Denne dehumaniseringen av døden fører nødvendigvis til en dehumanisering av livet.

—  Eirik Ambrosius Steenhoff

Selve den moderne tenkemåte kan sies å bygge på en slags transhumanistisk logikk. Filosofen Francis Bacon skrev at hensikten med å tenke ikke lenger var å finne sannheten om det som finnes, men “the relief of man’s estate”, å avhjelpe menneskets livsvilkår.

Det innebærer en tanke om at lidelsen og døden ikke har en iboende mening, men er et hinder for menneskets utfoldelse og samfunnets utvikling. Moderne medisinsk teknologi er derfor orientert ikke bare mot lindring av sykdom, men mot avskaffelse av sykdom.

Joseph Ratzinger (pave Benedikt XVI) skriver at eutanasi forutsetter at døden er blitt redusert til et teknisk spørsmål, i stedet for å være et eksistensielt spørsmål om hva det vil si å være menneske. Denne dehumaniseringen av døden fører nødvendigvis til en dehumanisering av livet. Både aktivismen for retten til en «verdig død» og transhumanismen er drevet av denne formen for rasjonalitet.

[ Reportasje: Transhumanister jakter etter kuren for evig liv ]

Vi gjør døden skremmende for oss

Til slutt ser vi hvordan den relativiserende og absolutterende tendensen forutsetter hverandre. Livet har en absolutt verdi, men bare hvis vi kan ha positive erfaringer og opplevelser, og tre frem i verden som et sterkt «jeg». Det er dette filosofene kaller for vitalisme.

Også de som oppsøker dødshjelp, gjør det ut fra et vitalistisk grunnsyn. Det å velge døden er ikke først og fremst en resignasjon i møte med lidelsen, men en siste og desperat viljeshandling som demonstrerer at man tar livet i ens egne hender.

Det større spørsmålet om hva livet og døden faktisk er, er noe som i denne kulturen blir helt umulig å tenke over

—  Eirik Ambrosius Steenhoff

Pandemien avdekker på sitt vis dette synet på livet som en akkumulering av erfaringer og realisering av store og små friheter. Vi har kanskje ofret mange av disse frihetene i en lengre periode, men nettopp for å kunne ta dem opp der vi slapp.

Det større spørsmålet om hva livet og døden faktisk er, er noe som i denne kulturen blir helt umulig å tenke over, fordi vi har redusert begge til et spørsmål om funksjonalitet. Det gjør også døden enda mer uforståelig og skremmende å forholde seg til.

Hvis «Livet er bra og døden dårlig», fordi døden betraktes som en avknapp for den plattformen for bevissthet og erfaring som vi kaller det biologiske livet, ja, da kan pandemitiltakene være nær sagt så inngripende og detaljerte som helst. Hvis døden er det verste som finnes, vil vi godta det meste for å unngå den.

Det kristne synet på livet

Kristendommen forteller en helt annen historie om hva livet og døden er. For det første sier den at livet er noe som er gitt oss som en gave fra Gud. I så måte er livet absolutt. Samtidig kan livet sies å være et relativt gode, fordi det ultimate gode er fellesskapet med Gud i himmelen. Livet vårt på jorden er både en forberedelse til og en deltagelse i dette evige livet.

Den avgjørende forskjellen på et vitalistisk syn og det kristne synet er nettopp at vi ikke er opphavet til oss selv. Livet er ikke i våre egne hender. Livet er et relativt og absolutt gode i den grad det er Gud, og ikke vi, som har skapt oss og som har en plan for våre liv.

Vi kan bare oppnå fellesskap med Gud ved å gjennomgå døden, terskelen til det evige liv.

—  Eirik Ambrosius Steenhoff

Men vi kan bare oppnå dette fellesskapet med Gud ved å gjennomgå døden. Kristi egen død på korset, i lydighet til Faderen, har fratatt døden dens brodd og gir oss en mulighet til å forberede oss til vår egen død.

I en forstand er hele livet vårt en slik forberedelse. Vi er kalt til å ofre oss selv i Kristus-lik kjærlighet. Kjærligheten selv er på korset åpenbart som en slags død: en forsakelse av jeg-et for at vi skal kunne gi oss selv til andre.

[ Teolog: «Det er på tide at kirken våkner: Jesus døde ikke for våre synder» ]

Pandemien har vist oss hvem vi er

Det er mye rosverdig med måten samfunnet, familier og enkeltmennesker har håndtert pandemien på det siste året. Det har heller ikke vært uten offer. Samtidig minner pandemien oss om at døden ikke er noe vi kan unngå.

Selv om vi kan sies å ha lykkes med å minimere virkningene av denne pandemien, vil hver og en av oss stå ansikt til ansikt med døden før eller siden.

Og hva gjør vi da? Flykter vi, eller aksepterer vi døden slik den gis oss?

Den iherdige innsatsen for å unngå smitte, dødsfall og for å vaksinere befolkningen, har mange positive sider ved seg. Men den er også et uttrykk for en kultur som er full av frykt for døden. En kultur som frykter døden, er også en kultur som trivialiserer livet. Det er ikke tilfeldig at fokuset for gjenåpningen har vært å gi folk tilbake retten til å ta seg en utepils, og ikke retten til å kunne gå til gudstjeneste.

Det fundamentale eksistensielle spørsmålet om hva meningen med livet er, kan bare besvares i dødens skygge. Under pandemien har det spørsmålet vært strengt underordnet den byråkratiske reguleringen av samfunnets funksjoner og folks friheter. For svært mange mennesker er dette utilitaristiske perspektivet det eneste de kjenner.

Men den største tragedien er ikke å dø, det er å ikke vite hva det vil si å virkelig leve. Som kristne er vi kalt til å vise hva livet betyr, i lys av den kjærligheten som krever at vi gir oss selv, helt inntil døden.

[ Nobelpris-vinneren med renskåren poesi om vårt forhold til døden ]