Ole Hallesbys politiske ettermæle

I et innlegg 21. juni d.å. i herværende avis, viser førsteamanuensis Hans Bringeland ved NLA til min artikkel i Teologisk Tidsskrift (2021/1: Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen).

Han advarer MF mot å legitimere en fjerning av Ole Hallesbys byste, med henvisning til punkter i nevnte artikkel da den «nyttar og tolkar kjeldene på ein utillateleg måte, med ideologiske omgrep som referanseramme.»

Med disse alvorlige ordene fra forskeren ved NLA skulle ledelsen ved MF være advart, det gjenstår å se om den følger opp.

Falskt vitnesbyrd

Når jeg nå ber om spalteplass i en kristelig avis for et tilsvar til forsker Bringeland, er det fordi jeg opplever at han i sin kritikk bærer falskt vitnesbyrd mot meg, for å si det litt bibelsk, men også fordi jeg ved hans kritikk får en sjelden anledning til å konfrontere meg med forskningsfronten ved NLA.

Det synes å være et hovedpunkt hos Bringeland at jeg i min skriving ikke tilfredsstiller vitenskapelige krav, slik han formulerer det i KK 10. juni d.å. hvor det heter: «Nærøs analysar stettar ikkje elementære krav til historisk forskingsarbeid. Utsegner blir tolka og kombinerte utan omsyn til kontekst og kommunikasjonssamaheng.»

En bredt orientert og skolert litteraturviter kan kanskje ha noe mer fornuftig å si enn en teologi-fiksert leser

—  Arvid Nærø

Dette lyder i mine ører merkelig siden jeg i artikkelen har beflittet meg på å sitere Hallesby i viktige spørsmål fra hans eget blad For Fattig og Rik, der han kommuniserer sin forkynning og sine meninger til sine indremisjonsvenner.

En mer autentisk Hallesby-kommunikasjon og -kontekst enn akkurat her kan vi vanskelig finne, vil jeg tro. At artikkelen også er publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, skulle tilsi at redaksjonen og fagkonsulentene er enig med meg i dette.

Litteraturviterens fortrinn

Bringeland peker i sitt innlegg på ytterligere en mangel ved min skriving om Hallesby – at jeg er «litteraturviter», altså ikke teolog eller kirkehistoriker. Også dette finner jeg noe merkelig da teologen og litteraturviteren faktisk har den hermeneutiske metode felles i sin omgang med tekster.

Ja, kanskje har litteraturviteren til og med noen fortrinn fremfor teologen i visse tilfeller; en kompetent litteraturviter er jo spesialist på de retoriske virkemidler i utformingen av en tekst, og det kan ikke skade at hun eller han da er fortrolig med ulike retoriske figurer i sin analyse av blant annet religiøse forkynneres budskap, eller i fortolkningen av bibelske tekster og den kristne teologi, som så sterkt er gjennomtrukket av figurative og prefigurative elementer.

Også i lesing av politiske tekster, som er mitt anliggende, kan en bredt orientert og skolert litteraturviter kanskje ha noe mer fornuftig å si enn en teologi-fiksert leser, og Bringelands ytringer vil jeg her bruke som eksempel på nettopp det.

[ Dette var forfatteren Ole Hallesby ]

Reaksjonær Hallesby

Bringeland sier at Hallesby er en «moderne demokrat», men at han også er kritisk til parlamentarismen og folkesuverenitetsprinsippet. Også jeg peker i min artikkel på Hallesbys betingede tillit til parlamentarismen, men så opphører likheten.

For Bringeland ser Hallesbys kritikk i forlengelsen av den «konservative parlamentarismekritikken på 1880-talet» (KK 10. juni), det vil si han mener Hallesby så positivt på de styringsprinsipper som embetsmanns- staten stod for. Hvis dette er rett, er Hallesby mer anakronistisk og reaksjonær enn jeg har våget å antyde. Etter nærmere 35-40 års parlamentarisk styresett her til lands, skulle Hallesby etter dette ha et ønske om å gå tilbake til måten den utøvende statsmakt styrte på før 1884!

Det «store sosiale onde» for Hallesby er arbeidskonflikter og streiker

—  Arvid Nærø

Hallesbys kritikk av parlamentarismen knytter an til antiparlamentariske strømninger i vårt land etter 1905, en politisk bevegelse som kulminerte med Fedrelandslaget rundt 1935. Det er de sosiale og økonomiske motsetningene mellom arbeideren og kapitalisten som er rammen rundt Hallesbys politiske kritikk, ikke motsetninger mellom ulike sjikt innen borgerskapet som i 1880-årene (Venstre/Høyre).

Det «store sosiale onde» for Hallesby er arbeidskonflikter og streiker, og det er i denne sammenhengen han etterlyser en sterkere utøvende regjeringsmakt som i en prekær situasjon kan få slutt på arbeidskampene og -konfliktene; et slikt standpunkt forklarer også hans positive omtale på trettitallet av Hitler som «moralsk opprydder».

Bystefjerning tjener ingen

Ja, vi har alle noen forutsetninger med oss når vi leser en tekst. Bringelands intellektuelle samliv i ti år med Hallesby synes å ha satt sine spor. Nærmest konsekvent leser han inn en annen mening – sin egen subjektive mening – i min tekst.

Jeg har aldri omtalt Hallesby som nazist, slik Bringeland påstår; tvert imot sier jeg at han ikke gikk mot det «politiske stup» under krigen. Jeg har heller ikke stemplet ham som fascist, slik Bringeland påstår. Jeg sier han gav uttrykk for pro-fascistiske meninger, særlig i vurderingen av arbeiderbevegelsen, og det er noe annet enn å være tilhenger av fascismen som politisk system.

Det tjener ingen sak å gjemme Hallesby bort i kjellerens dyp.

—  Arvid Nærø

Til slutt: At min beskjedne artikkel skulle medvirke til en billedstrid ved MF, kunne jeg vanskelig forestille meg under arbeidet med Hallesby-artikkelen. Og det desto mer som jeg selv på ingen måte er en billedstormer. Mitt hovedanliggende var og er Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk, og det tjener ingen sak å gjemme Hallesby bort i kjellerens dyp.

Han bør tvert imot opp i lyset – bli belyst og problematisert på en dypere måte enn det en bystefjerning står for. Verken ikonoklasme eller hagiografiske fremstillinger av fortidens «store personer» hjelper oss til større innsikt i deres faktiske virke.

[ Debatt: «Hallesby regnet med å bli skutt for sine protester mot jødeforfølgelsen» ]