Verdidebatt

De introvertes tid er forbi

POST-KORONA: En tilbakevending til det vanlige livet er forbundet med glede, men også ambivalens. Hva skjer når smitten trekker seg tilbake?

Aud Irene Svartvasmo, pandemi, debatt

Det er blitt vanlig å bruke handlenett av stoff. Plastbruken skal begrenses, og det en åpenbar fordel med alt som kan gjenbrukes. En annen fin ting med slike nett, er at det går an å sende små signaler med dem – signaler om hvem vi er og hva vi er opptatt av. Under rettsaken mot Laila Bertheussen så vi hvordan hun tok denne formen for kommunikasjon til et nytt nivå, og brukte nettet til å sende daglige kommentarer til pressen.

Aud Irene Svartvasmo

Favorittnettet mitt fant jeg i en bokhandel i San Francisco. Det har fulgt meg siden, og har påskriften: Functional Introverts Assosiation. Not Meeting Up Since 1982. (Funksjonelle Introvertes forbund. Har ikke møttes siden 1982). Jeg puttet bøkene jeg hadde kjøpt oppi det, og gikk ut med en beskjed til verden som jeg synes var både sann og passe selvironisk.

Koronatiden har vært en gave

Det er mange måter å være introvert på, og sikkert mange grader av det. Jeg opplever det som en meningsfylt betegnelse på meg selv, fordi jeg henter krefter og bearbeider ting når jeg er alene. Hvis jeg ikke får nok alenetid, blir jeg en veldig dårlig utgave av meg selv. Samtidig forstår jeg hva som kreves for å holde en samtale i gang, jeg liker og takler en jobb der jeg forholder meg nært til mennesker, jeg liker familien min og er glad i vennene mine.

For meg har visse sider ved koronatiden vært en gave.

—  Aud Svartvasmo

Jeg er ikke asosial, men definitivt annerledes enn ham jeg lever sammen med. Min livsledsager er min rake motsetning. Han trenger mennesker rundt seg. Han lader batteriene når det er fullt rundt bordet. Når vi bare er oss to, snakker han i telefonen og henger på Facebook, og forsøker å fylle batteriene på den måten. Vi har brukt lang tid på å finne ut av dette. 34 år så langt. Det går stadig bedre.

For meg har visse sider ved koronatiden vært en gave. Det har vært minimalt med invitasjoner og arrangementer. Faktisk så få at jeg har kunnet kjenne på savnet av det, noe som er en sjelden glede. En tilbakevending til det vanlige livet er forbundet glede, men også noe ambivalens. Hva skjer når smitten trekker seg tilbake?

De store epidemiers ettervirkninger

En som har skrevet om de store epidemienes virkninger og ettervirkninger er psykologen og sosialantropologen Jan Brøgger Sr., i boka Epidemier. Det er ikke en medisinsk bok, men en natur- og kulturhistorisk skildring som viser at epidemiene historisk sett har tatt langt flere liv enn kuler og krutt, og hatt tilsvarende stor påvirkning på politikk og samfunn. Da Brøgger for 20 år siden avsluttet boka, var det AIDS-epidemien som truet.

Han skrev om hvordan en ny, verdensomspennende epidemi var i ferd med å forandre historien foran øynene hans. Nesten profetisk skrev han at den kan få følge av flere, dersom menneskeheten «ikke beskikker sitt hus».

Boka er på samme tid både utdatert og aktuell. Det medisinske innholdet kan jeg ikke vurdere. Jeg kan ingenting om mikrobiologi og lite om medisin, men jeg fascineres av beretningen om hva de smittsomme sykdommene har gjort og stadig gjør med oss.

De som hadde det tøffest før pandemien er langt på vei også de som har hatt det tyngst underveis.

—  Aud Svartvasmo

Hvordan skal livet se ut fremover?

Som systemisk utdannet, er jeg også opptatt av alt som er blitt rokket ved i pandemitiden: Familiesystemer, jobb- og vennesystemer. Det er lenge siden så mange har blitt så rystet på så mange plan samtidig.

Rystelser i systemer fører med nødvendighet til endring, og kan også være en vekker. Hvordan vil vi at livet, den delen av det som vi kan ta styring med, skal se ut fremover? Vil vi tilbake dit vi var da korona traff oss i mars 2020? For klimaets skyld er det gode grunner til å håpe at det ikke skjer.

For min egen del tror jeg at jeg kommer til å reise mindre. Presten i meg ser frem til å feire gudstjenester igjen. Jeg gleder meg til å klemme barn og barnebarn, til vennemiddager med passe mange rundt bordet og gode samtaler.

Og så gruer jeg meg til det sosiale presset som følger med åpningen, og den vanskelige balansen koronatida for en stakket stund befridde meg fra. Og mens jeg skriver dette, slår det meg hvilket privilegium det er å ha alt dette å falle tilbake på.

De som hadde det tøffest før pandemien, er langt på vei også de som har hatt det tyngst underveis. Når det nå blir lov til å samles igjen, er det en mulighetenes tid for å heve blikket og se oss rundt. Alle kan vi gjøre noe for å bidra til et varmere og mer inkluderende fellesskap. Jeg kaster munnbindet, slenger introvert-nettet over skulderen og forbereder meg på å gjenerobre verden.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt