Verdidebatt

Snakk frimodig om Palestina

ISRAEL/PALESTINA: Jeg forundrer meg over at de færreste som deltar i Midtøsten-debatten, snakker om at Israel er okkupant og Palestina er okkupert.

I min oppvekst i Haugesund hørte jeg historier om forretningsmannen Moritz Rabinowitz, som bygde opp en stor konfeksjonsfabrikk i byen før krigen. Som jøde var han tidlig ute og advarte mot nazismen. Men både han, kona og deres datter døde i Sachsenhausen.

Først som voksen forsto jeg noe av alvoret bak historiene, nemlig spekulasjonene om at han ikke ville flykte fordi han var så glad i pengene og fabrikken sin, noe som er tematisert både i boka og filmen om ham. Vi har alle et ansvar for å ikke glemme disse historiene, og ikke minst å arbeide at det ikke skal skje igjen.

Alle typer etiske spørsmål er ferskvare, vi må stadig aktualisere dem. Jeg er derfor glad for at man har satt ned en kommisjon som skal se på forholdet mellom Den norske kirke og Det Mosaiske Trossamfund for på den måten å avdekke og aktualisere det som skjer i dagens Norge.

Lise Martinussen, prest i Trondheim og styremedlem i Sabeel Kairos Norge

Palestina ≠ Hamas

I årene etter krigen fikk man vedtatt en rekke internasjonale lover. Aldri mer skulle det skje at et land gikk inn og okkuperte et annet. Internasjonale lover og Genève-konvensjonene (Folkeretten) er ordninger som skulle regulere forholdet mellom land og folk. Også Norge er forpliktet på disse.

Jeg forundrer meg stadig over at man ikke tar inn over seg konsekvensene av okkupasjonen.

—  Lise Martinussen

I 1967 okkuperte Israel Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem og Golanhøydene, og områdene er fremdeles ansett som okkupert land, og dermed trer Folkeretten inn. Ifølge Folkeretten kan en okkupasjonsmakt ikke overføre egen befolkning og næringsvirksomhet til det okkuperte området. Dette er påpekt overfor Israel i et stort antall FN-resolusjoner, og også påpekt av Den internasjonale domstolen i 2004.

Ifølge Folkeretten er også kollektiv straff forbudt. Verdens jøder skal ikke måtte stå til ansvar for staten Israel sin politikk. Eller den palestinske befolkning for det som Hamas gjør.

Ulovlige bosettinger

Utfordringen jeg finner hos flere av innleggene i debatten om Palestina og Israel er imidlertid at de færreste snakker om at staten Israel er okkupant og Palestina er okkupert. Man overser også at det største hinderet for tostatsløsningen er de ulovlige bosettingene slik nåværende regjering også sier.

Jeg forundrer meg stadig over at man ikke snakker om dette og at man ikke tar inn over seg konsekvensene av okkupasjonen. Dette gjelder for eksempel Geir Sigbjørn Toskedal i sitt innlegg i Vårt Land 1. juni. Man gir sin støtte til en tostatsløsning, men fakta på bakken er at det er svært lite areal igjen for det palestinske folks mulighet til å bygge et eget land.

Oliventrær rykkes opp og brennes ned, bosetterne tar jorden fra den palestinske bonden. Palestinske bønder får ikke bora etter vann til sine brønner, mens bosettingene har rikelig med vann til både badebasseng og grønne plener. Fiskerne på Gaza blir skutt etter, selv om de er helt nær land og langt innenfor grensene de har for fiske. Reiser man innenfor det landet som, ifølge tostatsløsningen, skulle være tiltenkt det palestinske folket, så ser man den ene israelsk fabrikken etter den andre.

Hvordan samtale videre så man ikke opplever disse «grøftene»? Jeg anbefaler at vi starter med biskopenes uttalelse om kristensionisme.

—  Lise Martinussen

Jordandalen er i seg selv et fruktbart og vannrikt område, men elven er nesten uttørra etter «rovdrift» av bosetterne. Alt dette kommer i tillegg til den daglige trakasseringen som skjer f.eks ved grenseovergangene i muren.

Jeg er en av dem som har vært tydelig i min kritikk av staten Israel sin framferd overfor det palestinske folk. Min kritikk er godt begrunna gjennom utallige reiser og også et lengre opphold i 2016 da jeg var EAPPI ledsager for Kirkenes verdensråd. Kritikken er også bekrefta i israelske, jødiske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner. Sist kom Redd Barna med en knusende dom over hvordan de behandler barn i fengsel.

Biskopene fordømmer kristensionsime

Hvordan samtale videre så man ikke opplever disse «grøftene»? Da vil jeg anbefale at vi starter med biskopenes uttalelse fra oktober 2020 om kristensionisme. Våre biskoper fordømmer kristensionisme som teologisk og menneskerettslig uholdbart.

De sier: «Sionisme er et vidt begrep. Det finnes noen grupper som betegnes som ‘kristensionister’ fordi de med begrunnelse i særegne bibelfortolkninger støtter staten Israels ekspansjonspolitikk. Selv om de tilhører kristne kirker, lytter de ikke til appeller fra lokale kirker i Midtøsten. De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.»

Nidaros bispedømme har vennskapssamarbeid (sammen med Borg Bispedømme) med den Lutherske kirken i Jordan og det hellige land ELCJHL. Det forplikter oss. Reis og se!

Jeg vil aldri glemme historiene om Rabinowitz. Det forteller meg om hvordan urett mot jøder og antisemittiske holdninger kan bli værende på folkemunne hvis man ikke løfter dem fram i lyset. Men jeg vil også frimodig fortelle hva jeg sjøl har sett i Palestina og hørt fra mine palestinske venner. Det blir ikke fred før vi får en rettferdig fred.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt