Verdidebatt

Inflasjon i varsler til barnevernet

MELDEPLIKT: Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og offentlig ansatte ser det som sitt ansvar og sin pålagte meldeplikt å sende bekymringsmeldinger uten relevans.

Kirkens bymisjon, barnevernsvarsler, debatt

Under Regjeringens nasjonale integreringskonferanse 9. juni i år, ble viktigheten av motivasjonsarbeid rundt psykisk helse tatt opp.

Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby imøtekom leder av stiftelsen Rådet for kulturkompetanse og forebyggende arbeid Leoul Mekonen, som understreket betydningen av å motivere folk til å oppsøke psykisk helsehjelp. Melby var enig i at dette var et viktig satsningsområde.

Fam.terapeut Vilde Reichelt og daglig leder Inger Johanne Aas
PMV, Primærmedisinsk Verksted, Kirkens Bymisjon Oslo

Motiverer til å oppsøke hjelp

I 25 år har Primærmedisinsk Verksted, Kirkens Bymisjon Oslo (PMV) arbeidet med brobyggertjenester hvor vi gjennom en kultursensitiv informasjonsformidling, med utgangspunkt i de gode dialogene, arbeidet med å gjøre det norske hjelpeapparatet forståelig.

Vi motiverer til bruk av helse- og velferdstjenester i situasjoner som kan være vanskelige, ikke minst nettopp i møte med psykiske utfordringer. Vi snakker om hvordan det kan være en lettelse å åpne tabubelagte temaer som føles skamfulle, og at det for noen kan være en løsning å søke om hjelp for å komme seg videre.

Når det gjelder fysisk helse er det ikke så vanskelig å motivere til å oppsøke fastlege, selv om enkelte føler motstand og skepsis. Vi opplever stadig menn og kvinner som ikke tør oppsøke sykehus eller leger av ulike grunner.

I møte med koronaepidemien har vi møtt på mye motstand mot vaksinering, men gjennom samtaleprosesser, informasjon på eget morsmål og nysgjerrighet på deres engstelse for vaksinering, opplever vi at skepsisen har blitt mindre og mange, ikke minst i risikogruppene, har godtatt å få det lille stikket i armen.

Tør ikke oppsøke sykehus

I seks år har vi dessuten arbeidet med et prosjekt for å styrke tilliten mellom minoriteter og barnevernet og stimulere til dialog mellom partene.

Barnevernet har mange gode hjelpetiltak som kan avlaste foreldre, men å få til gode allianser er krevende, da mistillit dessverre ofte preger relasjonen. Det er flere årsaker til dette, men vi vil her rope varsko om en ny tendens som undergraver det offentlige hjelpetilbudet og skaper mistillit og avstand.

For oss ser det ut som om det har gått inflasjon i å varsle barneverntjenesten, ofte med begrunnelse i meldeplikten

—  Reichelt og Aas

For oss ser det ut som om det har gått inflasjon i å varsle barneverntjenesten av ulike grunner, ofte med begrunnelse i meldeplikten. Det kan av og til virke som om det å varsle barnevernet fritar andre hjelpeinstanser fra et ansvar, slik at en ikke kan bli tatt for det motsatte dersom noe skulle skje og saken nøstes opp.

Men hva er effekten av denne økende tendensen til å sende bekymringsmelding under dekke av at «en gang for mye er bedre enn ingen bekymringsmelding»?

Fratatt sertifikat og bekymringsmelding

Vi kan komme med mange eksempler på skjebnesvangre konsekvenser ved den lave terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet, men her skal vi belyse to eksempler:

Det første er en kvinne som kontaktet et senter med tilbud til personer med rusproblemer. Hun ønsket å gjøre en vurdering av sitt alkoholkonsum, da hun var bekymret for om det var i overkant høyt. I møte med hjelpetiltaket ble hun informert om at dersom hun gikk videre med saken, ville hun bli fratatt sertifikatet og at det ville sendes en bekymringsmelding til barneverntjenesten siden hun hadde omsorg for sin 12 år gamle datter.

Hun takket pent nei til tilbudet og vurderte selv sitt alkoholbruk for å være innenfor normalen. Alle vet at rus er et tabu i flere innvandrermiljøer og det å imøtekomme personer som søker hjelp med et slikt budskap, ødelegger muligheten for en konstruktiv dialog.

Bekymret ambulansepersonell

Psykisk (u)helse er også i flere minoritetsmiljøer forbundet med skam og tabu, og vårt andre eksempel er historien til en alenemor som føler seg i psykisk ubalanse etter utfordringer i familien grunnet koronasykdom.

Hun var selv koronasyk og faren lå på sykehuset i respirator. Han ble smittet av henne. Hun hadde dyp skyldfølelse, og var i psykisk dårlig form. Moren er utdannet innenfor helsefag og er over gjennomsnittet oppmerksom på barnets beste. Datteren bodde hos hennes bror som var nabo, og skulle være der til alenemoren hadde kommet seg. Grunnet korona kom legen på hjemmebesøk, og hun beroliget moren, men sa at det sikkert var bra for henne å legges inn på sykehus da hun var såpass engstelig og usikker.

Mange i PMVs nettverk har sagt at de, så langt det er mulig, unngår å søke støtte i det offentlige hjelpeapparatet.

—  Reichelt og Aas

Ambulansepersonell ble tilkalt, og de kjørte henne til et kort opphold på sykehuset. Da hun kom tilbake og hverdagen begynte igjen fikk hun beskjed om at det var sendt bekymringsmelding til barnevernstjenesten fra ambulansepersonalet, hvor melder skriver at moren sa at datteren var hjemme alene. Morens versjon er at hun sa som tilfellet var; at barnet bodde hos onkel og tante.

På tross av at moren selv har en lav terskel for å oppsøke råd og veiledning av det offentlige hjelpeapparatet når hun har vært usikker med hensyn til datteren, følte hun bekymringsmeldingen og åpningen av en barnevernssak som svært ubehagelig.

Motivene må vurderes

Tilbakemeldinger fra miljøer vi er i kontakt med er tydelige. Mange i PMVs nettverk har sagt at de, så langt det er mulig, unngår å søke støtte i det offentlige hjelpeapparatet. Erfaringen er at det brukes mot dem, blant annet gjennom bekymringsmeldinger. Folk kvier seg for kontakt med psykisk helsevesen grunnet redsel for å meldes til barnevernet.

Når kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby på den nasjonale integreringskonferansen er enig i at det bør arbeides med god dialogmetodikk for hvordan samtaler rundt psykisk helse i såkalte minoritetsmiljøer skal åpnes, undrer vi oss over slike strukturelle forhold.

Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og de offentlig ansatte ser det som sitt ansvar

—  Reichelt og Aas

Hvis det å oppsøke hjelp i forbindelse med psykiske utfordringer skal innebære nesten automatisk en bekymringsmelding til barnevernet, er det ikke rart vi står ovenfor utfordringer. Her må det gjøres et grep!

Vi må vurdere motivene når både «nabokjerringer» og de offentlig ansatte ser det som sitt ansvar og sin pålagte meldeplikt å sende bekymringsmeldinger uten relevans, til en instans som allerede sliter med mistillit og er sterkt overbelastet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt