Verdidebatt

Europa dør i Middelhavet

FLYKTNINGER: Mens Norge og Europa ser en annen vei, drukner våre brødre og søstre i Middelhavet – og de kristne og humane verdiene vi har bygget Europa på, drukner med dem. Dét må vi gjøre noe med. Man lar ikke mennesker drukne. Punktum.

DRUKNER PÅ VÅR VAKT: – På tross av alle farer og forbud så fortsetter mennesker å forsøke å komme seg til Europa. Den eneste forskjellen nå, er at vi lar dem drukne, skriver Berit Hagen Agøy og Anders Jordet.

«Dear sisters and brothers, in these very hours Europe is dying in Lampedusa […]» Slik innledes brevet fra de protestantiske kirkene i Italia fra 12. mai i år.

For på tross av at Europa har inngått avtaler med den libyske kystvakten om å taue gummibåtene tilbake til libyske strender, på tross av rapporter om slavehandel, misbruk, overgrep og utnyttelse av flyktninger og økonomiske migranter, på tross av alle våre forsøk på å «outsource» migrasjonsstrømmer til stater med et tvilsomt rulleblad hva gjelder ivaretakelse av menneskerettigheter – så fortsetter mennesker å forsøke å komme seg til Europa.

Den eneste forskjellen nå, er at vi lar dem drukne – 811 personer er så langt funnet døde eller forsvunnet i Middelhavet i 2021, i henhold til International Organization for Migration (IOM) – mer enn tre ganger så mange som i tilsvarende periode i fjor. Bare i 2020 druknet over 2200 mennesker i Middelhavet – siden 2014 er tallet på dette over 20.000 mennesker.

Anders Jordet, seniorrådgiver i Kirkerådet og Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør i Mellomkirkelig råd

Man lar ikke mennesker drukne. Punktum.

Sammenslutningen av evangeliske kirker i Tyskland (EKD), bestemte seg i 2017 for at de ikke kunne sitte stille å se på at tusenvis av mennesker druknet i Middelhavet hvert år.

I 2017 hjalp de Sea Watch, en organisasjon som arbeider med redningsoperasjoner i Middelhavet, med økonomisk bistand til å kjøpe et fly som brukes for å overvåke og lokalisere båter og mennesker som trenger nødhjelp, og som dokumenterer menneskerettighetsbrudd. I 2019 sto EKD bak opprettelsen av organisasjonen United4Rescue, som til nå har bidratt til å kjøpe to redningsskip som brukes til redningsoppdrag i Middelhavet.

Situasjonen i Europa ville vært håndterbar med politisk vilje og samarbeid.

—  Hagen Agøy og Jordet

Ansgar Gilster, som jobber med menneskerettigheter og migrasjon i EKD, og som var en av initiativtakerne bak United4Rescue, forklarer imidlertid at dette egentlig ikke er en jobb de vil gjøre, men som de – ingen andre er villige til å gjøre det. Søk- og redningsoppdrag er staters ansvar, men dette ansvaret etterleves ikke i Middelhavet i dag.

Gilster forklarer engasjementet slik: «Selv om vi skulle ønske at vi kunne bruke tid og krefter på andre oppgaver, er det egentlig ganske enkelt; migrasjonsspørsmål er enorme, og politikk er vanskelig – men mennesker drukner i Middelhavet hver dag, og det kan vi ikke sitte stille og se på. Man lar ikke mennesker drukne. Punktum.»

Europas politiske krise

«Ikke la politikere, ikke la media omskrive historien – 2015 var ikke en flyktningkrise for Europa, det var en politisk krise.» Generalsekretær i det europeiske tverrkirkelige CCME (Churches Commission for Migrants in Europe) dr. Torsten Moritz er krystallklar: Han sier 2015 og årene etterpå har blottlagt europeiske politikeres manglende evne til å ta ansvar og utvise lederskap.

Situasjonen i Europa ville vært håndterbar med politisk vilje og samarbeid. Det var flyktningkriser andre steder i verden i 2015. I Europa hadde vi en politisk krise.

Utsagnet til Moritz er avslørende, og illustrerer hvordan politikere og media har fått endre narrativet om flyktninger og situasjonen i Europa, som har spilt en viktig rolle for det store taktskiftet for hvordan vi nå håndterer flyktninger.

Normalisering av det ekstreme

I løpet av flere år har det skjedd et gradvis skifte – en normalisering av mistenkeliggjørende og fiendtlig retorikk og politikk, rettet mot migranter og flyktninger.

Samtidig som man i Europa gjorde narr av Trumps løfter og forsøk på å bygge en mur mot Mexico for å holde flyktninger utenfor landegrensene, gjennomførte europeiske statsledere det Trump i praksis ønsket å gjøre.

Det er en økende tendens til at solidaritet blir kriminalisert.

—  Hagen Agøy og Jordet

Fysiske stengsler er bygd i mange grenseområder (som f.eks. i Spania, Ungarn og Serbia) og avtaler med Tyrkia og nord-afrikanske land har bidratt til å stenge mennesker ute på den andre siden av grensen. Strategien har blitt klar: Vi må holde mennesker så langt unna våre landegrenser som mulig.

Konsekvensene er dramatiske. Og i januar 2021 advarte FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, om at asylretten er under angrep langs EUs yttergrenser. Asylsøkere utsettes systematisk for fysisk vold og presses ut igjen av Europa uten å ha fått asylsøknaden behandlet.

Kriminalisering av solidaritet

Men ikke bare har det vært et skifte i retorikk og politikk: I løpet av noen få år har Europa gått fra å redde menneskers liv, til å gå til angrep på de menneskene som prøver å hjelpe mennesker i nød. Det er en økende tendens til at solidaritet blir kriminalisert. De siste årene har frivillige, aktivister, mannskap på redningsskip, familiemedlemmer og prester, blitt etterforsket og straffeforfulgt for å ha hjulpet flyktninger og migranter i nød.

Et nylig eksempel på dette er Juliana Seelmann, den tyske fransiskaner-nonnen som 2. juni ble dømt for å ha åpnet kirkedørene og gitt husrom for to nigerianske kvinner, som hadde flyktet fra Italia og hallikene som hadde tvunget de ut i prostitusjon.

Seelmann hadde først fått en bot på 1200 dollar som hun nektet å betale, og ble i den påfølgende rettssaken funnet skyldig – dommeren påpekte at det var tale om et utilgivelig brudd på loven, og, som han sa: «Vi lever i et demokrati, ikke et teokrati.»

Ikke lenge før rettssaken hadde den tyske benediktinermunken Abraham Sauer blitt frikjent i en lignende sak, men statsadvokaten har varslet at denne skal ankes.

Hva kan gjøres?

I brevet fra de protestantiske kirkene i Italia er appellen klar: Si tydelig ifra til myndighetene der dere bor!

Brevet kaller videre europeiske land til å stå sammen i solidaritet, til å ta ansvar og oppfylle både rettslige og moralske plikter i møte med situasjonen i Middelhavet – i tillegg til å øke kvotene hva gjelder overføringsflyktninger, og bruke alternative løsninger som humanitære korridorer for å få flyktninger raskt og trygt videre fra de umenneskelige forholdene som er på Lampedusa – og mange steder langs Europas grenser.

Mens Norge og Europa ser en annen vei, drukner våre brødre og søstre i Middelhavet

—  Hagen Agøy og Jordet

I møte med situasjoner som ikke umiddelbart har enkle politiske løsninger, er det viktig ikke å la frykt få styre retningen. Historien viser oss at det er mulig å håndtere mange flyktninger når viljen og handlekraften er der. Det er også mulig for hver og en av oss som enkeltpersoner å hjelpe, ved å vise solidaritet både med flyktningene og migrantene, og med de som hjelper dem i land som Hellas og Italia.

Fra vår side oppfordrer vi alle til enten som privatpersoner, eller gjennom sine lokalkirker og Kirkerådet i Den norske kirke, til å uttrykke slik solidaritet og støtte kirkelige og andre hjelpeorganisasjoner økonomisk. Det er også mulig å reise ut som frivillig til særlig utsatte områder.

Vitner og tjenere

Det aller meste taler for at klimaendringene, sammen med kriger og uløste konflikter, økende ulikhet og sosial og økonomisk uro, vil skape enda flere flyktninger og sette EUs yttergrenser under et større press i årene som kommer. Det finnes ingen enkle løsninger på dette, og verken Europa eller Norge kan gi opphold til alle mennesker som ønsker det.

Men mens Norge og Europa ser en annen vei, drukner våre brødre og søstre i Middelhavet – og de kristne og humane verdiene vi har bygget Europa på, drukner med dem. Dét må vi gjøre noe med. Man lar ikke mennesker drukne. Punktum.

På Verdens flyktningdag, 20. juni, minnes vi alle de som har mistet livet på vei til Europa. Må vi som kirke og som kristne være tro mot vårt kall til å være vitner og tjenere om den oppstandne Kristus og det nye livet i rettferdighet og fred for alle, uavhengig av etnisitet, nasjonalitet eller religion.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt