Verdidebatt

Behov for Metoo-oppgjør i DNK

SEKSUELL TRAKASSERING: Kanskje er det på tide at kirkens ledere setter seg på skolebenken igjen. Vi må lære om kraften i dynamikkene som omgir mennesker som utøver makt, og hvor smittsomme de er.

Jeg vil takke Olaug Bollestad for at hun forteller om sin erfaring med å bli utsatt for overgrep. Det gjør inntrykk både å lese fortellingen hennes, og det hun deler om de spor overgrepet har satt i kropp og sinn. At en kvinne i hennes posisjon står frem med sin erfaring, betyr mye.

Jeg har undret meg over at vi ikke fikk en Metoo-bevegelse i kirken. Kanskje er en av grunnene at vi er redde for å bli stigmatisert?

Inger Lise Myhre Guttormsen, Sykehusprest Vestre Viken PHR, Blakstad psykiatriske sykehus

Smittsom bagatellisering

Mange opplever også bagatellisering. Bagatellisering er en vanlig dynamikk i møte med mennesker som har opplevd overgrep. Den er også smittsom.

Den begynner hos den som har begått overgrepet: «Det var jo bare hyggelig ment, jeg synes jo faktisk at du er veldig pen i den prestekjolen, du feiltolket, jeg kom bare borti, det var ikke noe annet sted å legge hånden…»

Det smitter over på omgivelsene, på kollegaer og ledere

—  Inger Lise Myhre Guttormsen

Det smitter over på omgivelsene, på kollegaer og ledere: «han er jo så dyktig og reflektert, så det var nok bare en glipp, alle kan gjøre feil, er du helt sikker på at det var så ille?»

Så smitter det videre til den som ble utsatt: «det var nok ikke så ille, like greit å ikke si det til noen.»

Så kommer skammen: «det er nok meg det er noe i veien med». Frykten for at de andre hvisker: «der er hun som anklaget ham, hun ble nok krenket da han avviste».

Bagatelliseringen fortsetter når overgripere får bli i jobben sin, der hen kan fortsette sitt destruktive handlingsmønster uforstyrret i årevis.

Uakseptabel dynamikk

Vi har nylig fått svar på en arbeidsmiljøundersøkelse i kirken, som forteller at kvinner i prestetjenesten opplever manglende respekt, uønsket oppmerksomhet for utseende, klesdrakt, forventninger om å være fysisk tilgjengelig, forbigåelse i ansettelser, og i noen tilfeller grove grenseoverskridelser.

I etterkant av arbeidsmiljøundersøkelsen har bispedømmene skrevet fine ord hvor de lover å ta kvinners situasjon og fortellinger på alvor, og om nulltoleranse for alle former for diskriminering. Det er bra.

Bagatellisering er en vanlig dynamikk i møte med mennesker som har opplevd overgrep. Den er også smittsom.

—  Inger Lise Myhre Guttormsen

Likevel har jeg nylig vært i en kirkelig sammenheng hvor en mannlig leder ble presentert, med fokus på hans tidligere ledererfaringer, for så i neste øyeblikk bli myk og mild i stemmen når oppmerksomheten ble rettet mot «den hyggelige damen ved min side her, er hun som svarer med den alltid blide stemmen.»

Kontrasten blir stor, og dynamikken forsterkes i asymmetrien mellom de to ulike rollene, selv om det nok var ubevisst. Likevel er det noen av de samme dynamikkene som utspiller seg, der hvor den ene på ulike måter har mer makt enn den andre.

Tilbake til skolebenken

Vi mennesker er skapt til å relatere til hverandre gjennom å speile ansiktsuttrykk og følelser, som spedbarnet i de voksnes armer.

Når en person med mer makt enn den andre, snakker til en voksen person i et tonefall som om vedkommende var et barn, er det fort gjort å plutselig føle seg umyndiggjort, og noen ganger maktesløs.

Kanskje det er det som må til for at flere også i kirken våger seg frem med sine sårbare fortellinger

—  Inger Lise Myhre Guttormsen

Kanskje er det på tide at kirkens ledere setter seg på skolebenken igjen. Vi må lære om kraften i dynamikkene som omgir mennesker som utøver makt og hvor smittsomme de er. Vi må kurses og bli bevisst på hvordan vi selv opptrer og snakker, slik at vi ikke går i fella gang på gang, og vi må sette disse tema på dagsordenen med jevne mellom – ikke bare hvert tredje år eller sjeldnere, for vi glemmer fort og havner tilbake i gamle mønstre.

Vi må hele tiden reflektere over hva vi opplever og ser av dynamikker oss imellom, dele og lytte, slik at vi ikke tillater oss å falle tilbake i ubevisst opptreden og holdninger, og klarer å plassere ansvar der det hører hjemme.

Kanskje det er det som må til for at flere også i kirken våger seg frem med sine sårbare fortellinger, uten frykt for å ikke få jobben, eller ikke bli tatt på alvor.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt