Takk til Therese!

Det er forstemmende å lese Åpen folkekirkes, og ikke minst PF-leder Martin Enstads, kritikk av kirkerådsmedlem Therese Egebakken i Vårt Land 15. juni. Enstad beskylder henne for indirekte å bidra til diskriminering og formaner henne til å «ta ansvar for arbeidsmiljøet hun skaper med sine utspill». Den formaningen kunne like gjerne blitt gitt i retur.

Pride handler om mer enn solidaritet

Det eneste Therese har gjort er å stille spørsmål ved kirkens deltakelse i Pride, og å anbefale menigheter om ikke å delta i Pride-markeringer. Går det virkelig ikke an å si det uten å bli beskyldt for å bidra til diskriminering?

Pride handler jo om langt mer enn solidaritet med LHBT-personer. Ved å delta i Pride er man med å legitimere og støtte den ultraradikale kjønnsideologien til foreningen Fri og tilsvarende organisasjoner.

Her er det en ung, kvinnelig og dyktig kirkepolitiker som blir forsøkt sablet ned av andre med maktposisjoner i kirken.

—  Sverre Elgvin Lied

Deres agenda handler bl.a. om en legitimering av alle typer seksualitet som like bra, naturlig og barnevennlig (poly, pan, homo, hetero, sado, osv.), relativisering av biologisk kjønn, tilsidesetting av barns rettigheter til foreldreskap, opphevelse av sexkjøpsloven, og at samfunnet nærmest skal omskoleres til å omfavne denne ideologien.

Og gjennomslaget for denne ideologien har vært helt enorm både i vårt eget land og store deler av den vestlige verden. Vi ser det bl.a. ved at Fri sine kurs i «rosa kompetanse» kjøres med offentlige midler for alt fra barnehagebarn og skolebarn til ansatte i privat og offentlig sektor.

[ Svarer Egebakken: «Dersom Jesus hadde levd i dag, ville han gått aller først i Pride» ]

En modig talsperson

At man i kristen sammenheng stiller spørsmålstegn ved dette, burde ikke overraske noen, og enda mindre bli gjenstand for offentlig kritikk internt i kirken. Til tross for de radikale endringene som har skjedd på dette feltet innad i Den norske kirke de siste årene, er det likevel fortsatt vedtaket om to såkalt «likestilte syn» som er gjeldende.

Det mangler ikke på støttemarkeringer til Pride i Den norske kirke, og Therese er en modig talsperson for svært mange ansatte og øvrige kirkemedlemmer, som opplever kirkens deltakelse i Pride som belastende og splittende.

Det må kunne gå an å komme med noen saklige innvendinger mot Pride uten å få beskyldninger mot seg om å svikte sitt arbeidsgiveransvar. Her er det en ung, kvinnelig og dyktig kirkepolitiker som blir forsøkt sablet ned av andre med maktposisjoner i kirken. Hva slags signaler gir man til unge mennesker som brenner for evangeliet, og som kunne hatt interesse av å engasjere seg i kirkepolitikken?

Presses til taushet

Hvor stort er egentlig rommet for å mene noe annet enn flertallet i disse spørsmålene? Vi ser det igjen og igjen, at det å uttale seg offentlig med kritikk mot den radikale kjønnsideologien, kan få store sosiale og formelle omkostninger.

Er det det som er poenget, at såkalt «konservative» holdninger skal presses til taushet og bøye kne i stille aksept?

[ Endring i flaggloven: Nå blir det lov å heise Pride-flagg ]