Jeg håper DNK dropper pridefeiringen

Nå er vi allerede i juni måned, for noen kanskje bedre kjent som «Pride month». Pride er kort sagt en feiring av skeiv kjærlighet og en støttemarkering for lhbt-personer.

Den norske kirke har under fanen «Kirken på pride» hatt tradisjon de seneste årene flere steder i landet for å delta fysisk i feiringen med egen fane i pridetoget. Andre uttrykk for deltakelse i denne feiringen er for eksempel at Den norske kirke poster innlegg til støtte for dette på sine offentlige kanaler i sosiale medier.

Flere menigheter rundt omkring i landet legger også på en regnbue eller fargerik ramme over profilbildet sitt som tegn på støtte til feiringen, prester og andre kirkelig ansatte like så. Noen menigheter går til og med så langt at de heiser regnbueflagget på flaggstengene til kirkebygget sitt. Ekskluderende, ubehagelig og splittende? Ja.

Bryter løftet vårt

Håpet mitt om at Den norske kirke ikke skal feire Pride handler ikke om at jeg ikke ønsker at det gis støtte til lhbt-personer eller til skeiv kjærlighet. Det er ikke der problemet eller poenget mitt ligger.

Problemet med Den norske kirke som deltaker i feiringen av Pride, er at rommet for to likestilte syn dermed ikke opprettholdes og ivaretas. Og dermed ivaretas ikke rommet for alle medlemmer i like stor grad som vi er lovet ved kompromissvedtaket.

Det berømte kompromissvedtaket skal sikre et like stort rom for begge teologisk begrunnede syn i Den norske kirke. Uansett hvor jeg befinner meg geografisk i landet, så skal jeg altså med mitt syn være like mye ønsket velkommen i alle kirkens menigheter som de med synet man finner støtte til under fanen «Kirken på pride» er.

[ Knut Anders Sørum: «Jeg trodde det var umulig å både være homofil og kristen» ]

Kjenner på ubehag

Når Den norske kirke nasjonalt og/eller lokalt markerer teologisk eller politisk støtte i favør ett av synene uten å berøre det andre likestilte synet, så vil noen automatisk føle seg ekskludert og utenfor.

Som landets desidert største trossamfunn og folkekirke, så blir det totalt feil å delta i pridefeiringen. For der gir man kun støtte til et syn, det andre synet nevnes ikke en gang på noen måte i den sammenhengen.

Jeg håper jeg aldri på vei til gudstjeneste blir møtt med at menigheten har heist regnbueflagget

—  Therese Egebakken

Jeg er bare en av flere tusen medlemmer i Den norske kirke som kjenner på tydelig ubehag og ekskludering når kirken veiver med regnbueflagg, marsjerer i «pridetoget» og på flere måter uttrykker støtte til denne feiringen.

Dette handler om at rommet for de som av ulike grunner ikke kan stille seg bak Pride og ikke støtter likekjønnet vigsel osv. krympes, og dermed blir mindre enn at det kan defineres som «likestilt».

Håper jeg ikke blir møtt med flagg

Jeg håper jeg aldri på vei til gudstjeneste eller andre anledninger i kirken, blir møtt med at menigheten har heist regnbueflagget på kirkebyggets flaggstang. Jeg håper også Den norske kirke på alle andre måter dropper feiring og markering av Pride videre.

Dette for å ta et seriøst ansvar for absolutt alle dens medlemmer.

Jeg skriver dette innlegget i beste intensjon for å minne om at Den norske kirke har utrolig mange medlemmer inkludert meg, som føler på tydelig ubehag og ekskludering når kirken deltar i feiringen og markeringen av Pride. Ved å heller la være å delta, så støter man ingen og man ivaretar samtidig rommet for to likestilte syn.

[ Professor og pinsevenn utfordrer frikirkelige til å akseptere homofile parforhold ]