Kjønnsmangfold er en velsignelse

Jeg ønsker en kirke som ønsker velkommen. En kirke som våger å gi fra seg definisjonsmakten og som våger å stå opp for rettferd. Som våger å leve.

Siden jeg ble ordinert til prestetjeneste for 35 år siden har jeg gått en spennende vei. Min tro har blitt formet i møte mellom skriften og mennesker som har delt sine fortellinger med meg.

Jeg har funnet en nådig Gud og jeg har sett sterke, sårbare mennesker. Mennesker som har vist meg stadig nye sider av Gud, skapt i Guds bilde som de er.

Jentene på Toten

For tolv år siden fulgte jeg med på NRK-serien «Jentene på Toten», som handlet om ti transpersoner og deres liv. Jeg ble fascinert og slått av beundring over deres livsmot, og jeg fikk lyst til å bli kjent med dem.

Så ble jeg prost på Toten i 2012. Sent på høsten samme år traff jeg mange av dem på gudstjeneste i Hoff kirke. Jeg satt i kirkebenken og kjente meg usikker og lurte på hvordan de ville møte meg. Etter gudstjenesten ble jeg invitert med på julebord, og fra da av fikk jeg nye venner.

Det har skjedd mye siden den gang. Mange rettigheter er kommet på plass og lovverk som beskytter mot diskriminering. Gjennom diagnosemanualen betegnes transpersoner nå som mennesker som opplever kjønnsinkongruens. Det betyr at det ikke er samsvar mellom det medfødte kjønn og hvem de opplever å være. Fra å være en bortgjemt gruppe står flere og flere slik de opplever seg selv.

[ Elin har hatt et spesielt år. Først kom hun ut som kvinne, deretter som kristen ]

Gjenskinn av Guds eget lys

Jeg er styreleder i stiftelsen Stensveen – trygg i eget utrykk. Det er et lavterskeltilbud som ønsker å gi et rom til refleksjon og en opplevelse av å bli tatt imot som den man er.

Gjennom stiftelsens arbeid har jeg møtt mange som opplever kjønnsinkongruens. Flere av dem jeg har møtt deler min tro og jeg vet mange synes det er vanskelig å møte andre kristne. De holder seg skjult seg i kirker og forsamlinger, og er redde for å bli avvist.

Ved nattverdbordet eller ved lysgloben i Hoff kirke kjente de Guds nåde. Og jeg har på de mange gudstjenestene jeg selv har forrettet siden 2012 sett tårer som funkler som diamanter, og det er gjenskinnet av Guds eget lys jeg har sett.

Jeg mener bestemt at Gud går sammen med dem på denne vei

—  Stein Ovesen

Bytter navn, lik Abram og Sarai

Jeg kjenner mange med både et guttenavn og et jentenavn. Et de er gitt ved fødsel og et som uttrykker det andre kjønnet de kjenner seg hjemme i.

I dag er det stadig flere som formaliserer dette og oftere enn før fjerner det gamle. Det kan være de velger å skifte juridisk kjønn eller gjennomgår bekreftende kirurgi og får hjelp ved hormonbehandling. For flere er dette nødvendig og livreddende. De er modige og de står frem med fornyet livsglede og frimodighet.

Med sine nye navn går de inn i resten av livet med nye perspektiv og nye utfordringer. Like som Abram og Sarai, ble kalt Abraham og Sarah da de ble opphavet til jødefolket. Og slik som Jakob ble kalt Israel og gav navn til en nasjon og Saulus ble kjent som Paulus, urkirkens viktigste misjonær.

Jeg mener bestemt at Gud går sammen med dem på denne vei og derfor kom tankene på hvordan vi kan forankre denne endring av navn og dette sterke livsvalg i troen på Gud.

[ Transkvinne: «Etter mange vonde år var det til slutt Gud som anerkjente meg som kvinnen jeg alltid har vært» ]

«Her er ikke mann eller kvinne»

Paulus sier i Gal 3,28 at her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle en i Kristus.

Ser vi sammenhengen med det Paulus skriver og den sterke fortellingen i apostlenes gjerninger, når Filip får beskjed om å dra til en øde veistrekning i Gaza? Der møter han en hoffmann fra Etiopia. Det greske ordet som er oversatt med hoffmann er evnukk – ikke mann eller kvinne. Han var i dronningens tjeneste – en slave, ikke fri. Han var hverken jøde eller greker, men en fremmed etiopier. Og hva ble konsekvensenes av dette møtet? Han ble døpt med samme dåp som oss.

Slik kan kjønnsmangfold bli en velsignelse der vi legger vekk vår fordommer.

—  Stein Ovesen

Som en naturlig fortsettelse av dette har jeg laget en veileder til en navneseremoni hvor den som endrer navn blir satt inn i rammen av troende mennesker som kan se seg elsket av Gud. Jeg tror Gud har ventet på denne stund. Slik Jesus roper ut ved Lasarus sin grav: «Kom ut», roper vi som kirke til alle som er stengt inne i mørket: «Kom ut», og vi gjør som Jesus sier, tar av dem det som binder og danser i glede inn i friheten og håpet.

Kjønnsmangfold blir en velsignelse

Slik kan kjønnsmangfold bli en velsignelse der vi legger vekk vår fordommer. Der vi lar forskjellige livsuttrykk leve side om side. Der vi lar alle være trygge i eget uttrykk og legger vekk vår angst for det ukjente.

Det er mange farger mellom sort og hvitt. Når dagen stille forvandles til natt kjenner vi kveldens mysterium. Når nattens mørke brytes, lyser morgenen mot oss med håp. Vi er trygge på land og havet gir liv, men det er på stranden vi leker og slikker solens varme. Mangfold er berikende, la oss ta vare på det.

[ Elin Stillingen: «KrF mangler omtanke for transfolk» ]