Når jeg tenker på ordet pinse, blir jeg varm om hjertet. Jeg ser for meg hav, sol og kirsebærtre i blomst. Jeg hører bølgeskvulp og måkeskrik i det fjerne, og får minner om en grønn skog med hvitveis. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nesten kjenne lukten av saltvann. For pinse for meg er forbundet med langhelg ved sjøen. For med en ekstra fridag er dette en perfekt helg for å reise på hyttetur.
Som en relativ fersk kristen har jeg gjennom de siste fem årene brukt mye tid på å bli kjent med det kristne budskap og innhold. Det har vært en bratt læringskurve, for det er mye som skal læres og forstås. For hva betyr det egentlig at Gud er treenig, og er det egentlig så vesentlig om Jesus sto opp fra de døde eller ikke? Ord som nåde, forsakelse og bekjennelse skal forstås og du skal bli kjent med en mengde ritualer som dåpsfornyelse, bønnevandring og nattverd. Relasjonen til Jesus skal falle på plass og du skal lære deg bønn, en samtale det kan være utfordrende å komme i gang med. I tillegg skal du få kontroll på ulike historiske hendelser. For hva skjedde egentlig ved påske, på Kristi Himmelfarts dag og i pinsen?
Påsken er for de fleste av oss grei. De fleste vet at Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde tredje dag. Kristi Himmelfart sier seg kanskje selv. Det ligger i navnet. Men hva med pinsen? Hvor mange vet hva som skjedde i denne høytiden? For meg ble dette først klart for fem år siden. Da satt jeg med hodet lent mot veggen innerst på en kirkebenk i en av Vestfolds kirker og lyttet til presten. Først da lærte jeg om pinsen. Om den Hellige Ånds inntreden i livene til disiplene. Om hvordan det ble tent en ild i hver og en av dem. Hvordan de kunne forkynne på ulike språk, for å så et frø av tro hos andre mennesker på deres morsmål. Men denne presten som jeg aldri tidligere hadde lyttet til, ga meg også et annet innblikk i pinsens budskap. For hva med dem som ikke kjenner denne ilden, denne gnisten? De som strever med å gjenkjenne Den hellige ånd.
Til tross for at jeg for fem år siden ble kjent med pinsens innhold, har jeg siden da prioritert hytta i pinsen. Jeg har valgt bort kirke og gudstjeneste 1. pinsedag og holdt meg til lukten av vår og saltvann. Jeg har valgt å holde liv i en for meg viktig familietradisjon. Men akkurat i år valgte jeg annerledes. I år valgte jeg kirken. Og ikke hvem som helst kirke, men den som lærte meg om pinsen. En kirke som har hatt stor påvirkning på min tro og som har satt dype spor. Et kirkerom som har gitt meg både søvnløse netter og gode minner. En flott trekirke som virkelig skulle skremme livet av meg.
For denne kirken er ikke kun den kirken hvor jeg lærte om Den hellige ånd. Dette er også den kirken hvor jeg holdt minneord i en begravelse. En opplevelse som skulle bli et paradigmeskifte i mitt liv. En hendelse som skulle vise seg å bli starten på min trosvandring. Og om ikke det er nok, er det også i denne kirken jeg skulle få oppleve å få motta Den hellige ånd. For under en bønn, utført noen måneder etter minneord som ledd i en sjelesorgsamtale, ble jeg fylt av en varm og god følelse. En følelse som bredte seg ut og gjennomsyret meg, og som gjorde meg glad og levende. Som om en ild ble tent. En sterk følelse av godhet og kjærlighet, som ikke kan forstås som noe annet enn Den hellige ånd.
Pinsen handler om å dele Guds budskap, og hva kunne da ellers være viktigere enn at jeg i år valgte å gjøre dette. I denne kirken som har hatt stor betydning for mitt trosliv og min relasjon til Den hellige ånd. På mitt språk og med mine ord. Akkurat slik som disiplene ble bedt om å forkynne på ulike språk, ville jeg bruke mine ord for å så et frø hos andre. Inspirere og styrke. For når jeg har vært så heldig å få oppleve gleden ved å bli fylt av Den hellige ånd, må jeg også dele det. Med alle de som ikke selv har opplevd å være like heldige, og som lengter etter det samme. For ved å dele min troshistorie kan jeg berøre andre og være med på å styrke deres tro. Og ved å dele min vei, kan jeg minne de andre på at Den hellige ånd finnes. I oss og nær oss. Som et vindpust, en sterk fornemmelse eller en fiks ide du ikke vet hvor kom fra, men som viste seg å være riktig. Så i år delte jeg frimodig fra min vandring fra minneord til trygg troende, slik at andre kunne bli styrket og føle seg velsignet.
Og når jeg nå en uke senere tenker tilbake på årets pinse, blir jeg også varm om hjertet. Men nå blir jeg varm av å kjenne på gleden og takknemligheten for tilstedeværelsen av Den hellige ånd. En indre glød og driv som fikk meg til å reise tilbake til der det hele startet. Som fikk meg til å dele av mitt indre for å berøre og styrke andre. Slik at de selv kan bli inspirert til å dele sine historier.