Er fosterets interesser uten betydning?

I en abortdebatt hvor de aller fleste toneangivende aktører anerkjenner at fosteret har noen grunnleggende rettigheter, er det oppsiktsvekkende at det fremmes teologisk-etiske argumenter for at fosterets interesser er uten etisk betydning.

Gunhild Maria Hugdal skriver i Vårt Land 19. mai at kvinner opp gjennom historien på ulike måter har vært utsatt for press i spørsmålet om de skal ta abort eller ikke. Hugdal selv nevner en rekke relasjoner som kan ha en mening om hvorvidt den gravide skal ta abort eller ikke: lege, jordmor, partner, venner og/eller familie.

Dette er alle relasjoner som potensielt kan ha innvirkning på beslutningen om dette skjer bevisst eller ubevisst. Press er i seg selv et komplisert ord i denne sammenheng, fordi påvirkning som er gitt med alle gode intensjoner (for eksempel informasjon), kan oppleves som skambeleggende eller styrende i en valgsituasjon.

En abort som er utført under sterkt ytre press, vil vi mene at er dobbelt galt.

—  Morten Dahle Stærk og Kristin Rudstaden

Nemndene kan være en buffer

Vi kan likevel være enige i at press er uakseptabelt og at det er et gode at et valg ikke er et resultat av manipulasjon, trusler osv. At vi på tross av ulike konklusjoner om abort kan enes om at utilbørlig press er et onde, burde jo tross alt være et gode.

Det kan også være verdt å merke seg at helsepersonell og de kvinnene som de siste ukene har fortalt sine historier, neppe kan gis merkelappen «abortmotstandere». For eksempel uttaler leder i Norsk Gynekologisk Forening, Kirsten Hald, til Vårt Land 8. mai at det viktigste for dem er at det er kvinnens valg og ikke noen andre sitt: – Ofte er opningsspørsmålet me stiller kvinna: «Er det nokon som pressar deg til abort?».

Slik vi forstår Hald, så argumenterer hun nettopp for at nemnden kan være en buffer for denne type press. Det ville være urimelig å beskylde disse stemmene for på generelt grunnlag å undergrave kvinners selvbestemmelse.

Kan ikke dette like godt forstås som et argument for at nemnden også kan fungere som en solidaritetsinstitusjon overfor noen av de aller mest utsatte gruppene?

[ Dana Wanounou: «Hvorfor snakker vi ikke om abort?» ]

Livsfjernt frihetsideal

Det er kvinnenes egne historier om utilbørlig press og trusler om vold som nå får plass i offentligheten. Det gjør inntrykk å lese at presset avtar etter uke 12, på samme tid som nemnden inntrer.

Hugdal tolker tilsynelatende disse erfaringene kun som en refleksjon av kritiske røster mot abort eller med et samfunn som ikke gir den gravide tilstrekkelige valgalternativer. Tar man da egentlig de kvinnene som selv peker på nemndordningen som helt nødvendig for dem, på alvor?

Når vi mener at spørsmålet om abortpress er relevant, så er det også som en respons på en vanlig påstand om at alle må få ta sine frie valg alene. Et slikt syn på menneskets frihet stemmer dårlig overens med empirien, noe vi opplever at Hugdal til en viss grad er enig i. Men det er en feilslutning at dette henger sammen med det «renhetsidealet» som Hugdal tar oppgjør med.

Til syvende og sist er det spørsmålet om fosterets moralske status som er det avgjørende

—  Morten Dahle Stærk og Kristin Rudstaden

For det første mener vi at det finnes gode objektive grunner for å være restriktiv til abort. For det andre mener vi at de tilsynelatende sterkeste argumentene for «fri abort», nemlig at valget skal være helt fritt, ikke er så sterkt som retorikken for et slikt standpunkt gir uttrykk for:

Ingen valg er noen gang så frie. Det er fortellingene om abortpress et uttrykk for. Ingen av disse forutsetningene legger til grunn et slikt livsfjernt frihetsideal som Hugdal beskriver.

En abort som er utført under sterkt ytre press, vil vi mene at er dobbelt galt. Vi vil nok også mene at det å få utvikle en moralsk subjektivitet der man eier sine egne valg og kan begrunne dem, er et selvstendig gode.

Men til syvende og sist er det spørsmålet om fosterets moralske status som er det avgjørende for oss som engasjerer oss for fosterets rettigheter og som ligger til grunn for å få ned aborttallene.

Forlater kristen etisk refleksjon

I Hugdals etiske rammeverk virker det ikke å være plass for noen refleksjon om fosterets moralske status eller om fosteret har rettigheter i det hele tatt. Dermed forlater hun det som tradisjonelt har vært utgangspunktet både for sekulær og kristen etisk refleksjon i dette spørsmålet, nemlig om det er rett eller galt å avslutte et liv og i så fall på hvilke premisser.

Disse dypt eksistensielle og etisk utfordrende spørsmålene forutsetter en refleksjon om fosteret er et menneske eller ikke.

Hvis man flytter det moralske spørsmålet fra å handle om den kompliserte avveiningen mellom ulike hensyn, og til å kun dreie seg om å «frigjøre kvinners reproduktive frihet», så sier man i realiteten at ethvert moralsk krav utenfor kvinnen selv, også hensynet til fosteret er irrelevant.

Det virker å være en lite robust tilnærming til et så komplisert etisk spørsmål.

[ Aud Irene Svartvasmo: «Som sykehusprest har jeg lyttet til mange aborthistorier. Her er min» ]