Våger vi de vanskelige spørsmålene?

I sjelesorgrommet møter du det usminkede livet, slik det faktisk er. Iblant må riktignok den som søker hjelp teste ut hvor mye den kristne sjelesørgeren «tåler» av levd liv, men det er først når en våger spranget og åpner opp for det som egentlig ligger der og trykker, at arbeidet kan begynne. Så kan veien videre bli til.

Det er ikke sjelesørgerens oppgave å bestemme hvor veien skal gå, men en dyktig sjelesørger vil alltid lytte, for deretter å kunne bidra med hjelp til sortering av både hendelser og verdier, slik at det blir mulig å finne en farbar vei videre.

[ Les intervjuet med Marit Landrø her: – Kristne homofile møter et hav av stengte dører ]

Den vanskelige skammen

Det aller vanskeligste er det skambelagte. Det som ikke skal skje, som ingen snakker om, det som ikke hører heime i kristne kretser, det tabubelagte. Ofte handler det om relasjoner – vanskelige relasjoner eller relasjoner som ikke er verken kristent eller sosialt akseptable.

Blant disse finner vi mennesker som aldri helt har funnet seg til rette med den kjønnsetiketten de har fått. Kristne mennesker som sliter med sin egen kjønnsidentitet, har iblant prøvd å løse dette ved å få tanke og sinn bort fra seg sjøl og definere sin kristne identitet ut fra hvem de er i Kristus, som nye skapninger i Ham.

De har tenkt at ved å leve innvidd til Gud, vil de kunne leve fullverdige og gode liv. Noen har derfor valgt å leve i sølibat, med de savn det innebærer, men også med de velsignelser det kan føre med seg.

Andre har tenkt at ved å gifte seg med en av motsatt kjønn, og få barn og familie å bli opptatt med, vil alt ordne seg. Men så enkelt er det ikke. Kjønnsidentiteten stikker dypt og lar seg ikke uten videre rehabilitere eller endre.

[ Transkvinne: «Etter mange vonde år var det til slutt Gud som anerkjente meg som kvinnen jeg alltid har vært» ]

Er det slik vi vil ha det?

De fleste homofile og lesbiske i pinsekarismatiske kretser, har valgt å gå én av to veier: enten skjule sin identitet og kunne fortsette sin tjeneste i kristen sammenheng, eller å stå fram som den de er, for så å trekke seg stille ut av de tjenestene de hadde i menigheten.

Begge løsningene fører til stor grad av ensomhet. Enten en indre ensomhet grunnet fortielse, eller en ytre ensomhet fordi en ikke lenger kjenner seg inkludert/ønsket i det kristne arbeidslaget. Slik har vi mistet mange av våre venner og medarbeidere.

Er det slik vi vil ha det? At vi med våre liv og våre holdninger signaliserer at det er egentlig ikke rom for homofile i våre rekker

—  Marit Landrø

Er det slik vi vil ha det? At vi med våre liv og våre holdninger signaliserer at det er egentlig ikke rom for homofile i våre rekker, i hvert fall ikke hvis de lever ut sin homofili. Vi er bibeltroende som ønsker å innrette våre liv (og andres!) etter den standard som bibelen anviser. Og i pinsekarismatiske kretser har vi tradisjonelt tolket Paulus dit hen at homofili er uakseptabelt i Guds forsamling.

Paulus vil løssluppenhet til livs

Her kommer Terje Hegertun oss til hjelp med sin nye bok, Det trofaste samlivet, utgitt på Verbum forlag. Hegertun er en grundig og solid teolog og bibelfortolker som har gravd dypt, og hele tiden med et forpliktende forhold til Guds ord, også når Paulus omtaler homofili.

Den form for homoseksualitet som Paulus beskriver, tar også Hegertun avstand fra. Ut fra den sammenhengen tekstene befinner seg i – som ledd i lastekataloger preget av hedenskap, synd og sanselig begjær – er det tydelig at det er den løsslupne, ansvarsløse praksisen som Paulus adresserer.

På hans tid var det ikke uvanlig at menn, også menn som hadde både kone og barn, kunne skaffe seg mannlige seksualpartnere. Omtrent på samme måten som vi vet at såkalte horehus eller bordeller fungerer i vår tid. Det er denne praksisen Paulus vil til livs. Den type homoseksuelle forhold hadde ofte preg av utnyttelse, og manglet de kvalitetene som preger en sunn, trofast og likeverdig relasjon.

Det er tydelig at det er den løsslupne, ansvarsløse praksisen som Paulus adresserer.

—  Marit Landrø

Det er da heller ikke disse formene for utsvevende heterofil eller homofil livsførsel Hegertun tar for seg i denne boken. Han prøver å kommes til rette med hvordan vi som kristne mennesker, skapt i Guds bilde, skal forholde oss til både vår egen og andres seksuelle legning.

Vel vitende om at vi lever i en forvirrende tid hvor sterke krefter gjerne vil promotere og nærmest normalisere ulike former for seksuelle legninger og praksiser, er det nødvendig å holde fram det vi mener er forenlig med Guds plan og tanke for den enkelte.

[ Espen Ottosen anmelder boka: «Hegertun vil være konservativ, men for homofilt samliv. Er det bærekraftig?» ]

Bærebjelken i samlivet

Etter å ha fått anledning til å lese boken Det trofaste samlivet opplever jeg at det gis svar på dette spørsmålet om hva det er som egentlig konstituerer et ekteskap?

Ut fra skapelseshistorien forstår vi det slik at ekteskapet er ment å være mellom én mann og én kvinne, altså en biologisk forankret forståelse av ekteskapet. Sånn må det være for at forplantningsoppdraget skal kunne oppfylles. Men er det alt?

Her er det Hegertun kommer oss til hjelp ved at han i tillegg belyser de etiske kvalitetene som Bibelen holder fram som absolutt avgjørende for et godt samliv: Det livslange, monogame samlivet; preget av trofasthet, likeverd, gjensidig hengivenhet og ømhet, kjærlighet og evnen til å tilgi. Bærebjelkene i ethvert sunt, fungerende ekteskap.

Lengselen etter trofast samliv

I sjelesorgrommet hender det at vi møter par som innfrir når det gjelder hvem de er gift med – en av motsatt kjønn – og ingen stiller spørsmålstegn ved gyldigheten av dette ekteskapet. Men så mangler de, i større eller mindre grad, disse etiske, relasjonelle kvalitetene som må til for at vi skal kunne snakke om et bibelsk fundert ekteskap.

Noen søker da hjelp, og får det. Andre konkluderer med at dette er faktisk ikke et fungerende ekteskap. De velger da å gå fra hverandre. Tragisk, men også forståelig, sett i lys av at det ikke lenger har noen etisk bærekraft.

Eller skal vi som kirke la disse kunne leve som de menneskene de faktisk er, åpent og frimodig, og etter de levereglene som Bibelen angir?

—  Marit Landrø

Så har vi, på den andre siden, mennesker som ikke kjenner noen dragning – verken seksuelt eller emosjonelt – til motsatt kjønn, men som har mye kjærlighet å gi og som lengter etter den hengivenheten og tilhørigheten som hører et trofast samliv til, noe de bare opplever i møte med en likekjønnet.

Det er da problemet oppstår. Skal de fortrenge, underkue disse følelsene ved å definere dem som syndige og ulovlige, slik at de – i alle fall i offentligheten – lever et straight liv, som enslig?

Noen ender da opp med å leve et dobbeltliv, med de personlige integritetsproblemene det medfører. Det blir mye å skjule, og vanskelig å leve i lyset med livet. Eller skal vi som kirke la disse kunne leve som de menneskene de faktisk er, åpent og frimodig, og etter de levereglene som Bibelen angir?

Hegertun er ingen liberaler

Dette er store og viktige spørsmål som vi ikke kan ta lett på. Dette kommer derfor til å kreve grundig bibelgransking og evne til nytenkning, noe jeg håper og tror at vi vil ta på alvor. Det vil også skape debatt, og det trenger vi.

Når du leser Hegertuns bok – noe jeg håper at du gjør! - skjønner du raskt at det er ingen liberaler eller «utglidningsteolog» du her møter. Snarere tvert imot: Hegertun løfter fram den bibelske standarden som bør prege ethvert samliv, og som Gud i sin nåde vil hjelpe alle par som elsker hverandre, til å realisere.

[ Gunleiv Andersen: «Jeg er homofil og lever lykkelig med min kone» ]