Det Dagbladet gjorde på fredag var uvanlig, men veldig fint. De lot Svein Østvik, også kalt «Charter-Svein», få snakke ut om hva han har på hjertet, og hvordan han har det etter all hetsen og mobbingen han har blitt utsatt for de siste ukene.
I avisartikkelen møter vi en person som har blitt utsatt for karakterdrap. Som har mistet venner, jobboppdrag og som folk ikke «vil ta i», av frykt for at deres eget navn og rykte skal bli svertet.
Alt dette fordi han mener noe som mange er uenige i.
Når er det nok?
Prinsesse Märtha Louise har blitt utsatt for mobbing i en årrekke. Mobbingen går på alt fra valg av yrke, valg av religion til valg av livspartner. Alt hånes og latterliggjøres, og det rettferdiggjøres med at hun er «en offentlig person», en med makt som må tåle kritikk.
Jeg har mange ganger lurt på om man mener det går noen grense for hva «offentlige personer» skal tåle av sjikanering. Hvor mye skal de knuses av fellesskapet fordi de har en symbolsk makt? Når er det nok?
Hvor mye skal de knuses av fellesskapet fordi de har en symbolsk makt? Når er det nok?
— Miriam Ekelund
Det ser iallfall ut som om begeret er fullt for Märtha Louise, som snakker ganske åpent om Janteloven i TV2-dokumentaren «Märtha».
Hun sier: «Jeg tror faktisk at jeg er noe, og det har jeg rett til.» Hun sier også: «Dette er noe vi bør jobbe med i Norge på fellesen. Å heie på hverandre og unne hverandre glede, lykke og å lykkes».
I dokumentaren forteller hun om at eksmannen hennes opplevde forventning til at han skulle prestere godt, men at det ofte endte med at han ble ledd av. Han ble som henne, utsatt for systematisk hets og latterliggjøring.
[ Kronprins Haakon: – Jeg er feminist ]
Et svært konformt land
I Norge er det mange mennesker som bare «er feil». En stor forskningsundersøkelse fra 2011 viser at Norge er verdens sjette mest konforme land, altså et land der folk er veldig like i oppførsel, meninger og mange ganger også i utseende.
Mange som flytter til Norge påpeker nettopp dette med den konforme kulturen. Arven fra Janteloven, der gruppen skal diktere individet og knuse de som går sine egne veier, er fortsatt sterk. Når dette er iblandet en sterk politisk agenda, der meningsmotstandere settes i bås og dras i tvil som menneske, så får man et veldig utrivelig offentlig rom.
Vanskelig å mene noe «feil»
Rapporten «Psykisk helse i Norge», som ble utgitt av Folkehelseinstituttet i 2018, viser at 800.000 nordmenn får så sterk sosial angst i løpet av livet, at det hindrer dem i å fungere i hverdagen.
Rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge», som ble utgitt av Institutt for samfunnsforskning i 2014, viser at 9 av 10 nordmenn ikke tør å ytre seg fritt i sosiale medier og på åpen nettside. Vi ser altså at selvsensuren er så stor, at den kan utgjøre en fare for ytringsfriheten.
Når vi ser hvordan Märtha Louise, Svein Østvik og andre som er eller mener noe «feil» blir behandlet, er det ikke så rart at vi nordmenn har blitt redde for hverandre. Hvem ønsker vel å bli utsatt for et slikt massivt raseri?
Hvilken type fellesskap får vi når det holdes sammen av aggressive kontrollmekanismer?
— Miriam Ekelund
Gjør som Märtha
I forbindelse med at jeg skrev en bok om nettopp disse mekanismene, intervjuet jeg tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken.
Han og hans kollega gjorde én feil medisinsk vurdering, og den norske offentligheten konkluderte raskt med at det må ha skyldtes rasisme. Schjenken ble utsatt for et karakterdrap som nesten kostet han livet. Han måtte kjempe i mange år for å få tilbake lysten til å leve videre.
Vi er sosiale vesener, vi trenger hverandre. Har vi tenkt over konsekvensene for de som blir utstøtt av dette fellesskapet? Og ikke minst – hvilken type fellesskap får vi når det holdes sammen av aggressive kontrollmekanismer?
Jeg håper vi gjør som Märtha Louise foreslår – jobber med disse mekanismene, slik at vi blir mindre konforme og dermed utvider det trange «normalområdet» her i Norge.
[ Debatt: «I etterkant av Ari Behns selvmord bør mediene drive selvransakelse» ]