Verdidebatt

Leve ubehaget!

ABORT: Jeg lever ganske godt med dagens abortlov, om jeg tenker politisk. Men jeg kjenner også på en uro for at jeg lever for godt med kompromisset.

«Redd hvalen, redd selen, sjiraffen, kamelen, men drep det lille barn» stod det på plakatene vi hang opp på den videregående skolen i 1999.

Vi gikk i tredje klasse, og var ivrige kristne som hadde frelst det lokale skolelaget ut av isolasjonen i bomberommet. Nå ville vi omvende medelevene våre i spørsmålet om abort, og inviterte til møte i storefri.

Der ble det høy temperatur. Vi forsøkte så godt vi kunne å kompensere plakatenes harde retorikk med boller og prat om Guds tilgivelse.

Erik Andreassen

Hardt på begge sider

I 2019 stod Sigrid Bonde Tusvik og en rekke kvinner opp på Slottsplassen, utkledd som kvinner fra serien «The Handmaid’s Tale», for å fortelle hva de mente om at KrF nå skulle i regjering. Budskapet var tydelig. KrF skulle assosieres med herskerne i den dystopiske serien hvor kvinner holdes som slaver for å produsere barn.

Og i 2021, når Ap og SV har gjort radikale – og etter min mening svært beklagelige beslutninger om abort – skriver kristne i sosiale medier om «disse hjerteløse folkene som vil drepe barn i mors mage». Det er fortsatt mange harde ord i abortdebatten – på begge sider.

I abortspørsmålet er det også som om det er et stort, tomt område foran mange kristne.

—  Erik Andreassen

Nylig var jeg på Aker Brygge, der det myldret av liv og kohorter, bortsett fra et helt tomt område med en radius på omtrent femti meter. Det var rekkevidden for den lille, bærbare høyttaleren til gateevangelisten, som proklamerte med vrengt lyd at Jesus er svaret - AMEN! - og veien til himmelen, HALLELUJA!

Jeg kjente meg brydd. Pinlig berørt over mangel på sosial intelligens. Deretter skammet jeg meg over min egen reaksjon. Jeg tror jo også Jesus er svaret. Jeg distanserte meg og listet raskt opp for meg selv bedre måter å nå mennesker med evangeliet på enn dette.

Lett å kritisere, men tør vi være kritiske?

I abortspørsmålet er det også som om det er et stort, tomt område foran mange kristne. Abortmotstanderne sier noe de selv mener er viktig, men folk går bare forbi og rister på hodet.

Samtidig er det for lett å bare kritisere retorikken og metodene - å sitte tilbakelent og være kommentator på metanivå. Noe annet er det å faktisk gå inn i de store etiske dilemmaene og forsøke å finne ut hva en respons basert på kristen etikk vil være, her og nå. Og også hvordan det skal se ut politisk, på samfunnsnivå.

Jeg har lenge ristet litt lettere oppgitt på hodet av Erik (18) som inviterte medelevene til abortmøte.

—  Erik Andreassen

Vi må ikke la idealer om å ha en gjensidig respektfull samtale føre til at vi ikke har den i det hele tatt, i frykt for å trå feil. Vi må heller ikke la frykten for å bli assosiert med de som roper i mikrofonen, gjøre at vi ikke tør å uttale oss kritisk.

Jeg har lenge ristet litt lettere oppgitt på hodet av Erik (18) som inviterte medelevene til abortmøte. Men forrige uke ble jeg minnet på av en av dem som arrangerte møtet sammen med meg, om at vi også hadde hengt opp plakater dagen etter, hvor vi beklaget den harde retorikken.

Da kjente jeg at jeg ble stolt av Erik (18). Men bør jeg ikke også være stolt over at vi faktisk prøvde å engasjere våre medelever i en viktig samtale, selv om metoden kunne vært bedre?

Uro for kompromisset

Det er lett å tenke at abortsaken er avgjort, de fleste har tross alt levd ganske komfortabelt med et politisk kompromiss i mer enn 40 år.

Politisk er det kanskje det eneste realistiske, men jeg tror enhver generasjon trenger å diskutere de store, etiske spørsmålene på nytt. Særlig i de temaene hvor også teknologi og medisin gjør at mulighetene endrer seg, og problemstillingene blir nye.

Vi trenger ikke færre samtaler i storefri initiert av engasjerte elever, vi trenger flere.

—  Erik Andreassen

Jeg kjenner jeg lever ganske godt med dagens abortlov, om jeg tenker politisk. Samtidig sier ikke et politisk kompromiss noe om hva som er sant, godt eller best, men hva det er mulig å bli enig om akkurat nå. Jeg kjenner på en uro for at jeg lever for godt med kompromisset.

Og jeg rister på hodet av sakens evangelister, på begge sider, men ender opp med å ikke gjøre noe av det jeg mener bedre, heller. Så kanskje det er noe godt med det som skjer nå. Det rister i oss, og får oss nok en gang til å tenke, selv om det er ubehagelig.

Vi trenger ikke færre samtaler i storefri initiert av engasjerte elever, vi trenger flere.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt