Verdidebatt

To løfter til AUF

22. JULI-OPPGJØR: AUF har betalt den høyeste prisen for samfunnets berøringsangst. Nå bør vi politikere gi dem to løfter.

Fremfor å anta hva AUF og Arbeiderpartiet egentlig mener, bør samfunnet lytte til hva de har å si.

Ti år etter 22. juli etterspør AUF og Ap et samfunn som understreker at angrepet var politisk rettet. Og de ønsker en ny samfunnsdebatt for å forhindre ekstremisme. Det er ikke spesielt mye å be om.

Leiar i Unge Høgre, Ola Svenneby, meiner studentar bør rykke fram i vaksinekøen før studiestart til hausten. Foto: Unge Høyres Landsforbund / NTB / NPK

Frykten for «cancel culture»

For mange utenfor Arbeiderpartiet har det vært krevende å ytre seg om terroren. Angrepet angår oss alle. Men alle har ikke følt seg berettiget til å ytre seg.

For meg er 22. juli et terrorangrep og en hendelse jeg kan velge å forholde meg til. For overlevende er 22. juli sorg, en som mangler under julemiddagen og arr som fremdeles er der. Det har med andre ord opplevdes som umulig å skille det politiske 22. juli, fra det private 22. juli.

Deler av høyresidens stillhet kan også skyldes frykt for å bli stemplet ut av debatten. Vi har hatt flere debatter hvor deler av venstresiden har forsøkt å forrykke hva som er legitimt å mene. Eller «cancel culture», som det har blitt kalt.

En del på høyresiden ser nok oppgjøret etter 22. juli som en del av denne trenden. Uavhengig av om man kaller det «cancel culture» eller noe annet.

AUF har strukket seg langt

Men AUF har ikke foreslått å definere andre ut av debatten. De har ikke foreslått å stemple noen ut. Og de har ikke foreslått hvem som har «lov» til å uttale seg.

Om noe så har AUF strukket seg langt. Det er ingen selvfølge å invitere politiske motstandere til å diskutere et terrorangrep som var rettet mot egen organisasjonen. Da AUF sendte ut egen bok, som er skrevet i forbindelse med tiårsmarkeringen, var det én beskjed som fulgte med. «Husk at det er lov å være uenig».

Enkelte på høyresiden kan til og med ha et særskilt ansvar. Jeg tror jeg er av dem.

—  Ola Svenneby

AUF har med andre ord ikke bare akseptert at vi kommer til å være uenig med dem. De har nærmest oppfordret oss til å være det.

Nettopp at høyresiden bidrar i debatten er en stor del av hva AUF faktisk etterspør. Onde tunger vil kalle det «debatten om debatten». Men det er litt av poenget. Det er under meningsutvekslinger vi utvikler språk, får egne meninger korrigert og oppnår en større forståelse for hva andre politikere mener.

Jeg merker selv at jeg har vært for dårlig til å finne ut hva jeg mener om oppgjøret etter 22. juli.

De konservative bør ytre seg

Enkelte på høyresiden kan til og med ha et særskilt ansvar. Jeg tror jeg er av dem. Fordi jeg er ikke spesielt liberal i spørsmål som ofte diskuteres når høyreekstremisme er tema. Jeg er for en veldig restriktiv innvandringspolitikk og en veldig streng integreringspolitikk.

I polariserende temaer, som for eksempel innvandrings- og integreringspolitikk, ser velgere til «sine» ledere. Partiledere har derfor mulighet til å sette en slags standard for hva som er greit og hva som er ugreit å si.

Det har en annen effekt hvis Sylvi Listhaug går ut mot økende islamofobi, enn hvis Jonas Gahr Støre gjør det.

—  Ola Svenneby

Det er mindre viktig hva partiledere av andre partier sier. Det har en annen effekt hvis Sylvi Listhaug går ut mot økende islamofobi, enn hvis Jonas Gahr Støre gjør det. Motsatt har det større effekt om Audun Lysbakken vil stille krav til innvandrermiljøer, enn dersom Jon Helgheim gjør det.

Hele oppgjøret etter 22. juli er derfor tjent med at konservative ytrer seg. Det vil i større grad samle det politiske spekteret mot holdninger som alle ønsker å bli kvitt. Dersom konservative ikke sier noe, kan oppgjøret fremstå som et forsøk på å kneble politisk uenighet. Noe det nettopp ikke er.

Normaliserte beskyldninger

Uavhengig av hvor ubehagelig høyresiden synes det er å diskutere 22. juli, så er alternativet mye verre. AUF har alt for lenge stått mutters alene i møte med hat, trusler og konspirasjonsteorier. Det er ikke lenge siden lederen av AUF måtte forsvare seg mot konspirasjonsteorier på riksdekkende TV. Overlevende blir forsøkt kuet med drapstrusler og hat hver gang de mener noe.

Av de rett i underkant av 500 overlevende fra Utøya er det ingen som har sprukket på TV eller radio. Ingen har fått sinneanfall og ingen av dem har vist «upassende» følelser. Det er på et vis imponerende. Jeg frykter likevel det sier mest om hvilke forventinger samfunnet har lagt over på de som overlevde.

Av de rett i underkant av 500 overlevende fra Utøya er det ingen som har sprukket på TV eller radio.

—  Ola Svenneby

Enkelte beskyldninger mot AUF har blitt så normalisert at vi glemmer hvor graverende de er. Å «misbruke 22. juli politisk» er antakelig den vanligste.

Du kan jo selv se for deg hvordan det hadde vært. Først løper du for livet i et terrorangrep som tar livet av vennene dine. Deretter blir du beskyldt for å bruke angrepet du løp fra, og angrepet som fratok deg gode venner, i et politisk spill.

Er det noen som har interesse av at 22. juli ikke blir brukt i et politisk spill, så er det jo nettopp AUF.

To løfter til AUF

I oppgjøret, debatten, etterspillet, tiårsmarkeringen – kall det hva du vil – så holder det ikke med noen få som skriver innlegg og møter opp i Dagsnytt 18. Skal vi ha en endring, må først og fremst enkeltmennesker legge ned en innsats.

Vi får ikke et oppgjør etter 22. juli på TV, og definitivt ikke i debattspaltene til Vårt Land. Vi får et oppgjør når mange nok enkeltmennesker diskuterer med de rundt seg og dem i eget nærmiljø.

For oss politikere er det litt annerledes. Vi bør gi to løfter.

Når AUF og Arbeiderpartiet etterspør en debatt, så skal vi stille opp. Vi kommer til å være uenige. Vi kommer til å diskutere slik politikere diskuterer. Men det er helt greit. Og vi har alle en interesse av å bekjempe ekstremisme.

Det viktigste løftet er likevel dette:

I møte med hat og trusler skal AUF aldri måtte stå alene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt