Verdidebatt

Frontkjemper-seriens forurettede kritikere

HISTORIE: Kritikerne av NRKs serie om frontkjempere insisterer på at deres tolkning av kildene er den eneste rette. Slik undergraver de sin troverdighet.

I debatten om NRKs frontkjemperserie bygger kritikerne på en tidstypisk, Holocaust-sentrert forståelse av de 3.600 norske frontkjemperne som overbeviste nazister som drepte jøder på Østfronten.

Selv om beskrivelsen stemmer for noen av frontkjemperne, er det ikke empirisk belegg for å hevde at den gjelder gruppen under ett.

Fortid i samtiden

Filmer og TV-serier om fortiden sier oss noe både om de som laget dem, og om deres samtid. Ifølge filmviteren Mats Jönsson fungerer historie på film mer som kilde til innsikt i samtidskonteksten enn som historisk kilde til fortiden.

Den samme logikken kan brukes på historikernes fortellinger, selv om de i større grad må forholde seg til empiri. Også deres arbeider er konstruksjoner, og preges av personene bak. Historisk forskning er dessuten, som film og TV, påvirket av trender i samtiden, med temaet frontkjempere som et godt eksempel.

Gjennom etterkrigstiden har samfunnets oppfatning av dem gjennomgått tre faser, og de avspeiler seg i historisk litteratur.

Frontkjemperne gjennom tre faser

I den første fasen, 1945-1980, oppfattet både opinionen, rettsvesenet og historikerne de hjemvendte frontkjemperne primært som landsforrædere.

Påtalemyndigheten var under rettsoppgjøret lite opptatt av hva frontkjemperne hadde gjort i utlandet. Hovedfokus var at deres militære krigstjeneste utgjorde et forræderi mot Norge. Det var i perioden ingen historisk forskning på temaet, som kun ble summarisk omtalt i oversiktsverk.

I mellomfasen, 1980-2005, kom forskningsbaserte arbeider, med historiker Svein Blindheims bok fra 1977 som det første. Til samme kategori hører bøker av dokumentarforfatterne Kjell Fjørtoft (1993) og Egil Ulateig (2002). Forfatterne forsvarte ikke frontkjempernes valg, men ville forstå dem gjennom å innta en empatisk og mindre fordømmende holdning. Typisk var også at de så handlinger og motiver som sammensatte.

Et problem ved Holocaust-perspektivet i frontkjemperforskningen er dets monolittiske og normative preg.

—  Baard Herman Borge

Den tredje fasen, fra omkring 2005, kjennetegnes av to vidt forskjellige tendenser. På den ene siden er det utgitt bøker som viderefører den åpne og empatiske tilnærmingen fra forrige periode.

Den dominerende tendensen har imidlertid vært preget av Holocaust-vendingen i forståelsen av 2. verdenskrig. Det er en internasjonal tendens, som de siste 20 årene har medført et stadig sterkere fokus på massedrapene, og i 2005 ledet til opprettelsen av HL-senteret. I tillegg til publikasjoner fra forskere tilknyttet senteret kan nevnes Egil Ulateig, som i en ny bokutgivelse (2006) hadde skiftet ståsted og nå allerede i tittelen kalte frontkjemperne massemordere.

Et problem ved Holocaust-perspektivet

Det er ut fra et slikt perspektiv at NRK-serien kritiseres, fordi den ikke underbygger et Holocaust-narrativ der frontkjemperne primært forstås som krigsforbrytere, og deres valg som en konsekvens av nazismens jødehat.

Et problem ved Holocaust-perspektivet i frontkjemperforskningen er dets monolittiske og normative preg. Talsmennenes synspunkter representerer for dem selv ikke bare den historiske sannheten, men også en moralsk riktig holdning.

De fremstår som forurettet over å ikke ha fått fullt gjennomslag i TV-serien, og åpner ikke for debatt om sine empiriske påstander, men prøver å diskreditere motargumenter som historieforfalskning.

Diskutable innvendinger

Kritikken mot TV-serien er for det første at frontkjempernes krigsforbrytelser ikke fremheves tilstrekkelig.

At Waffen-SS avdelinger der det var nordmenn deltok i drap på sivile i Polen og Sovjet er dokumentert av internasjonal forskning. Det gjelder fremfor alt divisjon Wiking i Ukraina sommeren 1941.

Et problem ved å stemple norske frontkjempere som krigsforbrytere er imidlertid at bare 300 fra Norge da var med Wiking. Ingen har med grunnlag i arkiver påvist hvem, eller hvor mange nordmenn blant Wikings 90.000 soldater som begikk overgrep.

Innad i NS var det et konstant press om å melde seg til fronttjeneste.

—  Baard Herman Borge

Den andre innvendingen er at serien fortegner frontkjempernes motiver, ved å gi inntrykk av at de var mangfoldige og ikke nødvendigvis knyttet til nazismens raseideologi. Også der insisterer kritikerne på at de kan trekke entydige konklusjoner, men det er umulig å fastslå den enkeltes personlige motiver.

At noen norske frontkjempere ble kommandert til å delta i overgrep gir ikke grunnlag for bastante slutninger om deres opprinnelige motiv for å melde seg.

Sosial kontekst

En diskusjon om motiver må også ta hensyn til den sosiale konteksten. Innad i NS var det et konstant press om å melde seg til fronttjeneste. De fleste frontkjemperne kom fra sosialt isolerte NS-miljøer der unge menn ble påvirket ideologisk, men også knyttet bånd med kamerater for så å melde seg sammen med dem.

NS i krigsårene var dessuten et familieparti, der ungdom ofte kom med på grunn av sine fedre. Den høye andelen tenåringsgutter blant frontkjemperne vitner i mange tilfeller mer om familieeffekten enn ideologisk overbevisning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt