Det kommer lite ut av å forklare folkemordet på armenerne som datidens brutalitet

Nylig anerkjente president Joe Biden massedrapene mot armenerne som et folkemord. De fleste delstater og folkevalgte organer i USA har allerede vedtatt dette. Likevel – med presidentens signatur er i alle fall USA tydelige på hvor de står – og de står riktig.

Eksepsjonelt brutalt

Det armenske folkemordet skjedde i en konfliktfylt og kaotisk tid, der et mektig tyrkisk-dominert rike reformerte seg for seint, og befant seg på feil side av europeiske konflikter – noe som igjen svekket dets innflytelse.

Det var også en tid hvor ulike folkegrupper begynte å kreve mer – de ville ha suverenitet – være seg muslimske arabere eller kristne armenere.

Folkemordet på armenerne er likevel ikke en hendelse som ikke kan tilskrives datidens nivå på brutalitet. Overgrepene var eksepsjonelt brutale og til tider systematiske forsøk på avstraffelse og utsletting av et folk. Det har dessuten vist seg å slettes ikke kunne forklares så enkelt som en «kristen-muslimsk» konflikt.

[ Erling Rimehaug: «Hvorfor er Norge redd for F-ordet?» ]

Arabiske muslimer fordømte

Arabiske muslimer så selv på overgrepene med forferdelse. Under Adana-massakren i 1909 i Kilikia (sørlige Tyrkia) uttrykte stor-imamen ved Al-Azhar-moskeen i Kairo, sjeik Selim al-Bishri, fordømmelse.

Dette kom altså fra en av de mest sentrale setene for sunnimuslimsk teologisk autoritet. Sjeiken oppfordret til å ikke la seg rive med av rasisme og religiøs sjåvinisme.

Da det store folkemordet fant sted noen år senere - kom fordømmelsene arabiske autoriteter på nytt. I 1917 proklamerte sharif av Mekka og konge av Hejaz, Husain ibn Ali al-Hashemi, at kristne armenere skulle være beskyttet av muslimer, og at enhver form for overtredelse ville medføre straff.

Det kommer lite ut av å prøve å forklare folkemord i en slik skala som noe som tilhørte datidens brutaliteter

—  Usman Asif

Nok bortforklaringer

Det kommer lite ut av å prøve å forklare folkemord i en slik skala som noe som tilhørte datidens brutaliteter. Det er ikke slik at holocaust og pogromer var «normalt» for sin tid.

Selv muslimer og muslimske autoriteter sa i fra. Hvis det var mulig på den tiden, er det merkelig at man bortforklarer det i dag, være seg tyrkiske nasjonalister eller ikke-tyrkiske muslimer med forkjærlighet til Erdogan.

Den tyrkiske republikken ble til mot alle odds, og kan snart markere hundre år. Med det følger også ansvar for de handlinger republikkens mange grunnleggere stod bak.

Det er ikke slik at det bosniske folkemordet blir mindre viktig å erkjenne, av hensyn til at serbiske nasjonalisters selvfølelse, eller at bengalernes lidelser skal underkjennes fordi pakistanere føler seg stigmatisert. Eksemplene er mange – bortforklaringer er det heller ikke lite av.

[ «Mitt barndoms Norge ville støttet Armenia» ]